fredag 10. april 2009

Om påske og merkverdig familie

Det er påske.

I fjor hadde eg ei særs utradisjonell påske for min del, eg sat på toppen av eit fjell i Italia og kontemplerte (mitt nye yndlingsord!) Altso heilt vanlege fjorårsdagar, sett vekk i frå at eg hadde fri. Dessutan var det tidanes storm då minnes eg, regn, torden og vind.
No er det relatvit tradisjonell påske att, med sol og snosmelting. Eg har til og med vore på ski.
Den aller beste tingen med påska, tykkjer eg, er at min tantefamilie kjem oppover. Det fører til nokre særs underhaldande dagar. Mi mor, mi tante og mitt eldste syskenborn saman dannar eit durabeleg stereoanlegg med non stop skravling og høg latterbrølfrekvens. So og seie samtlege eg har kjent klagar over tjurre familieselskap, ein røyndom eg aldri har klart å leve meg inn i: I løpet av kvelden - som i fylgje vår kjære kyrkje bør nyttast til å minnes eit eller anna offer og kontemplere over pasjonen sine mysterium - har me våsa noko aldeles fantastisk, med samtaler om alt frå gjerige onklar til hudormar, heile tida med ein total mangel på sjølvhøgtidelegheit og eit stort overskot latter. Nokre undertrykte kjensler eller lyster var ikkje å spore. Høgdepunktet var då me kledde oss ut i kjolar, parykkar og masker og, med abba for full musikk, råna bygda rundt. Me traff berre ein stakkar som vaska bilen og nokre forbispaserande, men tok oss like godt ein tur opp i byggjefeltet for å vekkje opp folk frå påskesøvna.

Ein kan seie mykje rart om min familie, men me er ikkje akkurat slavar av bordetikette.
Kven sa at familiesamankomastar er keisame?

Ingen kommentarer: