mandag 31. mai 2010

lørdag 29. mai 2010

Om ei fin overrasking

Darling lisle vene, dersom nokon hadde sagt meg, fyrste gongen eg traff deg, at ord frå deg skulle bli slike trylleord som gjer meg gladare enn gladast, hadde eg ledd og svart at dei neppe kjente korkje meg eller deg. Eg trur ikkje eg likte deg eigong, og noko slikt som det me har no tenkte eg ikkje ei gong på kunne vere potensielt. Men jo då, ei fin overrasking med mange fine overraskingar etterfylgjande. Sjølv om me enno er på kvar vår klote på mange måtar, og eg iblant har den uvana å gruve meg til å gifte meg med familien din, blir eg litt meir håpefull kvar dag og tenkjer til og med mest på deg når eg høyrer einskilde abba-songar. So kan marinegastar vere marinegastar i fred og kunstnarane forfylgje inspirasjonen, eg har det finast når eg kan bråke berre med deg akkurat her.

onsdag 26. mai 2010

Om å vere a working class hero på feil klote

Trur de at arbeidet adlar mannen? Eg er usikker. Meir sikker er eg på at eg høyrer til arbeiderklassa. Rett nok stammar eg dels frå frie bøndar, dels frå den lokale embetstanden, og foreldra mine eigde eigen arbeidsplass, men toppen vår blei nådd då min oldefar blei lensmann, og før det var han husmann, og etter det har det vel gått nedover. Den sjølveigde garden var ein sveltihelgard i ei fjelli der ein måtte jobbe rundtom i tillegg til å drive garden, og mamma og pappa jobba minst tolv timar om dagen og fekk aldri akkumulert kapital. Sjølv er eg student, og vel slik i grenseland, den akademiske elita tilhøyrer vel uomtvisteleg til ei heilt annan klasse enn den arbeidande, men - sjølv om storesyster ler av meg når eg seier slike ting - i dagens studiepoengsmasseproduksjonsregime vil eg påstå at eg er ein andsarbeidar som produserar studiepoeng slik at universitetet kan akkumulere kapital, og i tillegg får eg ei luseløn som gjer at eg må ta ekstraarbeid innanfor servicebransja, og det er dagens filleproletariat, med låg løn, mellombels kontrakter og lite fagorganisering, mykje standing som er dårleg for ryggen og for min del nett no varm vassdamp spedd med kvelande eteriske oljer og eit presisjonshandverk som slit på ledda.

Eg var heime i Telemark i konfirmasjon i helga. Eit keisamt helvete, hadde det ikkje vore for tantefamilien (som underhaldt på båe sider av sjølve høgtidelegheita) og at eg fekk lov til å gå i bunad. Eg er jo ein tradisjonsberar. Meir tvilsamt er det om eg klarar å bere arbeidstradisjonen. I ei av talane til den unge konfirmant vart det framheva at han var flink til å jobbe.
Eg lurar på om eg er flink til å jobbe. Pappa spurte systra mi om det då eg nettopp hadde blitt tilsett hjå ho. Ho svarte ja, mykje for å gjere pappa glad. Pappa meiner at arbeidet adlar mannen. Eg er som sagt usikker, men eg trur eg er ein av dei få i min familie som er det. Medan eg sprada rundt i bunaden, fekk eg mange spørsmål om kva eg dreiv med no. Eg svarte som sant er at eg studerar retorikk. Det klassiske oppfylgjingsspørsmålet: Kva blir du då? Kva jobb kan du få?
Tja. Eg veit ikkje. Eg har mine aningar, men eg veit ikkje. Det er ikkje så viktig, og det prøvar eg å seie, men eg klarar ikkje å seie det med den sikre og stolte tonen i stemmen eg freistar å ha. Eg seier det lattermidlt og orsakande, og gjev inntrykk av at eg er ein soseladd som studerar for å gjere lite på staten si rekning og utsetje alle val i livet. Og litt sant er det kan hende: For om eg er ein del av arbeiderklassa, er eg neppe nokon proletar, eg er for mykje ein posør, estet, hedonist og dilletant som nyttar mykje tid på lediggang til å vere det. Og då følar eg meg på feil klote, sjølv om eg burde glidd rett inn med mi klingande fjelldialekt og tilhøyrande bunad. Og dårlege råd, for eg var sikkert den fattigaste i det selskapet.

Eg veit ikkje om arbeidet adlar mannen. Eg veit ikkje om målet mitt skal vere å gå ein stad eg mislikar kvar dag, bli sliten og berre gle seg til feriane, for på kveldane er eg so sliten at eg må sove, sjå søppel-tv eller drikke meg vaken. Eg veit at kvar dag ikkje kan bli eit eventyr der eg realiserar meg sjølv til fulle kvar dag, og eg veit veldig godt at ingen ting er farlegare enn at me blir ei global overklasse som lev på andre verdsdelar sitt arbeid, og eg veit at ein må arbeide, ein må skape noko og halde enno meir ved like. Men: Må me arbeide so mykje? Alle desse tinga våre drep jo planeten vår? Og vedlikehald økonomiske makstrukturar både lokalt og globalt?
Det er bra med folk som er flinke til å jobbe, og det er moro å jobbe ogso. Men nokon working class hero kjem aldri eg til å bli, med mindre den rolla vert omdefinert i ein retning eg hadde likt betre.

torsdag 20. mai 2010

Om nasjonalromantikk

Me har nettopp sett på fyrverkeriet, og no sit me i lobbyen på eit hotell teikna av oldefar din. Eg minnes ikkje kva me snakkar om, men eg minnes at me stryk kvarandre på armane. Baren er stengt, men me får lov til å sitje der sidan ei stor gruppe amerikanske hotellgjestar enno sit her, og dei er høglytte og glade og sikkert oppspilte over festivasen ute i gatene tidlegare idag, so dei merkar ikkje det som lignar mistenkeleg på romantikk berre to sitjegrupper lenger inn i lokalet.

Eit par dagar etterpå får eg vite at du set stor pris på å sitje i hotellobbyar og å vakne opp hjå meg, sjølv om du ikkje er særskilt romantisk. Eg øynar håp.

søndag 16. mai 2010

Om Bergen. # 1

Bergen har eg tenkt å skrive om lengje. Eg har vore veldig glad i byen veldig lengje, heilt frå eg var liten og var på besøk, og enno meir no som eg bur her og har budd her i det ein kan kalle ei stund.
Det er mykje å seie om so mykje, men kan hende er det mest å seie om byar, og Bergen er ikkje noko unntak. Eg må avgrense meg på eit eller anna vis, og å halde seg til reiseguide-formatet er ei god hjelp då. I kapittel. So her kjem fyrste av forhåpentlegvis fleire kapittel i min høgst subjektive Bergens-guide. Numero Einz: Kaffi og kafé.

Du må gå opp ei lita trapp og inn i eit postkort av eit bergenssmau for å kome til den beste (åtvaring: Her er eg ekstra subjektiv) kaffibaren i Bergen: Det lille kaffekompaniet. Ei trutna dør, murveggar i det dampande, kaffidunstande lokalet, berre fire bord (og vindaugeplass), alltid eit smil frå bak disken, og skikkeleg kaffi, laga med vyrdnad og kjærleik. Eit av dei to kaffi-musta dersom du kjem til Bergen.

Omtrent der den originale bymuren låg, midt i mellom to av Bergen sine kyrkjer, finn du kaffibaren der to gonger noregsmeister i kaffikoking tampar, Kaffemisjonen. Minimalistisk, og du får verkeleg all informasjonen om kaffi du nokon gong har vile hatt, og litt til, frå baristaen medan ho lagar til kaffien. Kaffien her er nok (diverre) litt betre enn den på Kaffekompaniet, med to atterhald: 1. Dei har ibalnt slike eksperimentielle kaffibønner i kverna, og tradisjonalist som eg er, tykkjer eg ikkje ein skal leike for mykje med espresso. Dessutan er dei glade i dei sure bønnene, som øydelegg mjølka. Og like hyggelege som litt lenger oppi smaua er dei nok ikkje, men fagleg dyktigare (sovidt). Must nr. 2

I det nærmaste Bergen kjem slum ligg Kafe Knøderen. Her kan dei ikkje lage kaffi, so her kjøper ein te frå det store utvalet deira eller ein eller annan økologisk, kortreist juice. Hovudgrunnen til å reise på Knøderen er himmelske rugbrødskiver med masse godt på frå oste- og planteriket. Bringebær og brie alliterar både i skrift og i munnen. Ikkje-minimalistisk hipphet, stort og ljost og ein god jazzkonsert i ny og ne.

Ovanfor nemnte slum, på Høyden, vegg i vegg med eit av fakulteta der, ligg Kafe Kaos. Eit salig kaos interiørmessig, alltid fullt, særskilt på solfylte dagar då dei overtek plassen utanfor. Kaffien kjem aldri til å vinne nokon medalje, men lokalet osar av livsglede og du blir sikkert kjent med baristaen eller ein gjest. Kjem du tidleg nok kan du treffe Frank Aarebrot i solveggen, og han er det sikkert lett å bli kjent med, om du nemner førre gallup.

Der ein ei gong fann munkar og kongar på flukt finn ein no møblar og kaffi til sals i same lokalet. Retro er det høvelege namnet. Heller ikkje staden for den seriøse kaffiopplevinga, men eit herleg, alltid skiftande interiør, gode heimelagde kaker og for min del den plassen eg garantert ikkje treff nokon eg kjenner.

Ned bakken herifrå møter ein ein bit trondheimsk imperialisme på Dromedar. Her er kaffien verkeleg god, ikkje minst er dei flinke på smakstilsetningar her. Alltid fullt, opent tidleg for morgonkaffi, å anbefale, men eg trur moderkafeen i Trondheim er staden, altso, eigentleg.

På andre sida av Vågen, oppover den gata som ei gong var starten på postvegen til nemnte by, full av skjenkestadar og horehus, altso når den trondhjemske postvei var i bruk, ikkje no lenger, kan du få kaffi servert av den fermaste vossabudeia på denne sida av Bulken, på Bar Barista, og jammen meg har dei ikkje herleghetar som Smoothie og eit godt utval i alkoholholdige ting ogso, og det er god musikk, og ein kan sitje i glaset og kikke ut på ein av Bergen sine travlaste gater, og dei har gode småkjeks, god kaffi, quiz ei gong i veka, og innehavarska er verkeleg ein turistattraksjon, eg må berre seie det på nytt.

Apropo Vågen: Det er namnet på den koslegaste staden i heile verda, rett innanfor botn av sjølve Vågen, ikkje drikke kaffi her men alt anna gjeng greitt, ikkje minst eplejuicen, og et toast til og et is til dessert, eg garanterar at du vert mett, lukkeleg og full av kjærleik til kokken, servitøren og verda generelt.

Seist, men ikkje minst: Midt i sentrum, der drosjekøen er (m/tivoli kvar natt til laurdag og sundag), kan ein få kaffi frå alle land i heile verda, medan ein les reisebøkar, spelar backpacker og finn ut kva sekk du skal ha med deg på Det Store Eventyret. Chillout er ubergensk i all si reise vekk-kjensle, ukafeaktig med alle sine på tur-effektar, og det perfekte utgangspunktet til å smake kaffi frå alle land kaffi dyrkas kan, gjerne medan ein lærer litt overfladisk om det frå ei lonely planet-bok.

tirsdag 11. mai 2010

Om løyndomane til folk eg ikkje kjenner

Han lisle, veldig pene eg ser på Sydnes, som alltid ser so trist ut, ja, iblant verkar det som om han har ingen gleder i livet. Eg har sett han ei gong på Kvarteret på kveldstid, og då hadde han tydlegvis ein del fleire gleder å nyte. Eg lurar på kva du tenkjer på som gjer deg so mutt, og kva som skal til for å få deg glad.

Ho som gjeng på førelesingar saman med meg, er ogso veldig pen, særskilt har ho eit utruleg flott, blondt, krullute hår, på førelesing er ho alltid saman med nokon eg kjenner, men eg ser ho aldri andre plassar på førelesingar, og ho seier aldri eit ord, og eg lurar på kvifor nettopp du har blitt so god ven med tre sopass skravlete personar, og kvifor du er so stille, og om du sit åleine og skjelv av gledje over den store kunsten når du ikkje er på kunsthistorieførelesing

Han som bur tvers over gata for meg, og ei gong i blant set seg på smijernsbalkongen, tek seg ein røyk og kikkar lukkeleg ut i lufta. Eg lurar på kva det er du tek deg fri frå sidan du ser so nøgd ut, for noko travelt må det vere sidan du tek desse pausene so sjeldant, eller er det kan hende berre meg som aldri ser ut av glaset til rett tid?

Ho som skriv ord av korallfiligran på verdsveven, der ho har ein hemmeleg (trur eg i alle fall) identitet eg trur eg er den einaste som har gjennomskoda, og når eg treff ho i den ikkje-virtuelle og smiler smilar ho litt nervøst attende, og eg lurar på om det er fordi du er redd eg skal la to verdenar du helst vil halde adskilt kollidere.
(eg kjem ikkje til å tillate at dei gjer so)

fredag 7. mai 2010

Om sex og sanning

Nina Karin Monsen skreiv i går i Klassekampen att, i etterdønningane av det vel omskvaldre Hjernevask.
Ho knyttar biologi til sanning: Den freistar å skildre mennesket og røyndommen slik den faktisk er.
Det ho kallar sosialdogmatikarane derimot, statssosialistar og statsfeministar, er i mot biologien av di den støttar eit patriarkalsk, tradisjonelt og kristen syn på verda.
Ja: Det patriarkalske, tradisjonelle og kristne synet på verda stemmer. Det er altso rett at kvinna er underordna mannen. Det er rett av kvinna si oppgåve er å føde born. Det er rett at Gud kom til jorda som menneske for å døy for syndane våre. Det er rett at familien er det sentrale punktet i vår siviliasjon, det som held samfunnet oppe og førar mennesket framover. For det let kvinna føde born og mannen vakte og fore ho.
Det har biologien prova. Slik står det skrive i genane våre.
Sosialdogmatikarane er tyrannar som vil det nye mennesket, som alle tyrannar. Dei er mot familien fordi ein svak familie opnar for ein sterk stat. Dei vil nemleg herske over oss. Me skal splittast opp, og all sanning opphevast, slik at staten kan kontrollere dei svake, enkeltståande oss, utan nokon sikker sanning eller patriarkalsk familie å stø oss til.
Å vere homoerotikar, som ho kallar det, er å vere mot sanninga. Anten er det ein genfeil, og då kan du få trygd og terapi, elelr so har du valgt det sjølv, og då er det eit brotsverk mot den biologiske sanninga, den våre heilage kromosom forvaltar på vegne av Gud som døydde for syndane våre og lot Anden kome over oss (ein kan finne det provet i genane våre ogso, det finst visstnok religiøse gen. Generøst av Gud at han hjelp oss til å tru gjennom aminosyrane våre.)
Då eg var tretten-fjorten, var eg nok det Monsen ville kalla homoerotiker. Mest all mi seksuelle lyst gjekk mot same kjønn. Men eg blei, opptil fleire gonger, forelska i det motsette kjønnet, og berre i det...
Var det genene, sanninga i meg, som streid mot mi løgnaktige vilje? Men då er det jo rart at nettopp det som skal til for å skape born, penetreringslysta, absolutt ikkje blei innfluert. Kan hende hadde eg ein liten genfeil, og mi moralske, sanne oppdraging sloss mot den so godt den kunne ved å skape romantisk kjærleik?
Ein kan seie mykje om oppdraginga mi, men patriarkalsk, tradisjonell og kristen moral var det ikkje so mykje av. Nestekjærleik kan hende, men elles heiv vel foreldra mine det meste av den på båten. Homoerotikar var eg tydlegvis då, og er det enno, meinar Monsen. Hello Sir. My name is JM, and I do define myself by my sexual lust.

"Kjærleiken er det einaste ingen stat, ikkje noko samfunn, ideologi eller religion har klart å undertrykkje hjå menneska. Dei har freista å få den inn i konvensjonelle formar, ekteskapet, men dei har aldri klart å kvele dens ville stiklingar. Homofili, prostitusjon, ungkarsliv, ja, sjølv dei av paven velsigna munkeordenar, er frie, ville skot av kjærleik. Den seise og for alltid frie delen av mennesket"

onsdag 5. mai 2010

Om å vere på bilete ein ikkje veit ein er på

Google Streets. Det er i alle fall to stykk eg kjenner der. Truleg mange fleir, kan hende ogso eg.
Det er rart å tenkje på kor mange bilete i verda ein er på, men aldri kjem til å sjå. På fleire av dei er kan hende ogso eg, ved ein feil eller overlagt, hovudmotivet. Eit bilete der eg har gult hår, og det var nettopp det gule håret fotografen snikfotograferte. Eit bilete der eg står i bakgrunnen og klør meg i rompa, og det er meg alle kommenterar og ler av når dei ser det elles ordinære bilete. Eit bilete der eg klinar i eit portrom, tatt av nokon som blei glade når dei såg meg og syner meg fram som eit vent døme på at romantikken ikkje er død. Kan hende diskuterar dei korleis det gjeng med meg og min klinepartnar no, og eg håpar dei er so romantiske at dei gjeng ut frå at me lev lukkleg saman i ein eller annan toppetasje.
Men: Enno rarare er det å sjå bilete av seg sjølv ein ikkje visste fantest, der ein tilfeldigvis er til stades. Ein fjern bekjent av meg (som som dei fleste andre fjerne bekjentar her i verda er ven med meg på fjesbokji) har tekje ein masse bilete av seg sjølv og sine veninner på ein av stamstadane mine. Eg er ikkje på dei bileta, men tre andre eg kjenner er det, og det er veldig rart å sjå på! Ein får eit slag innblikk i ei heilt anna verd, men på ein annan måte enn film, teater og bøkar gjer deg, mest får ein kan hende eit konkret prov på at si eiga verd er heilt lausriven og uvesentleg for andre.
Eller du får sjå korleis verda di iblant kolliderar med andre si verd, utan at det er tilsikta eller ynskjeleg - men heldigvis gjekk alt bra. Eg fant nyleg eit slikt bilete - der min person figurerar i bakgrunnen - på bloggen til ein person eg ikkje likar i det heile (kvifor les eg då bloggen hans? 1. Han kan skrive blogg og 2. Han er veldig pen. Eg tykkjer det er totalt forkastleg når folk eg ikkje likar er flinke til ting eg set pris på, og enno meir forkastleg er det at dei er pene). Det var forferdleg rart, eigentleg ganske ubehageleg. Etterkvart derimot har biletet gjeve meg ei slags ro. Det gjeng an å eksistere saman, trass alt,sjølv om ein kan hende har gjort dumme ting mot kvarandre, difor ikkje har sansen for kvarandre, og neppe nokon gong vil få sansen for kvarandre. Det gjeng an. Det gjeng til og med dele ein grasplen ein varm sommardag og eit fotografiutsnitt på internett.