fredag 30. april 2010

Om 31 (eller eigentleg 21) songar

Nick Hornby har skrive den tidvis gode essaysamlinga 31 songs. Den handlar om nettopp det, 31 popsongar, med all den respekta ei god popsong fortener. Ikkje alle songane er kjempegode i seg sjølv, men dei har alle vore viktige for Hornby - noko som kan hende er vel so vesentleg når det kjem til popsongar? Eg tykkjer ikkje boka er like bra som musikken den fortel om. Men idéen er fantastisk. Difor har eg stole den, og skriv på liknande tekstar sjølv. I motsetnad til hjå Hornby prøvar eg å setje tekstane saman med faser eller episoder av livet mitt, slik at dei dannar ei kronologisk forteljing. Her konvertert til bloggformat (førebels har eg berre 21 songar. Alle (nesten) har lenkje til ei slik nettside der det gjeng an å høyre på dei, i noko varierande kvalitet, men men. Om det vert bok av det skal eg vere vanskleg forfattar og krevje at det leggjast ved ein CD. Eller kan hende mellombels Spotify-medlemskap og ei ferdig speleliste, slik for å spare ressursar litt)

Bob Marley - Is This Love
Denne songen er på ein av dei fyrste CDane eg kaupte sjølv. Gjeng det an ikkje å like Bob Marley? Tydlegvis, men eg har aldri forstått dei som ikkje gjer det. Eg likte han med ei gong. Det var sikkert difor det var ein av dei fyrste artistane eg høyrte i filler, særskilt denne songen, som passar veldig godt når ein er femten og full av gledje over ting ein trur er berre sine i heile verda og uoppfyllt kjærleik

Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath
Eg høyrer ikkje so mykje på denne songen lenger. Eigentleg er den ikkje so veldig fantastisk, irriterande anti-estetikk som ikkje vert bra i sitt bråk (slik som Black Metal ofte gjer), men den er nettopp det - bråkete (den var i alle fall det på syttitalet), og med ein mørk og desperat tekst. Slik som tenåringsgutar likar veldig godt når dei føler for å markere sin annleisheit. Særskilt bra for ein med sans for historie og symbolikk, då er det rett å ty til Sabbath.

Clap Your Hands Say Yeah - The Skin Of My Yellow County Teeth
Eigentleg held denne songen fram i det berømte annleissporet eg køyrde etter beste emne (sjølv om eg eigentleg ikkje turde) heilt fram til eg var minst atten, og korleis er ikkje vanskeleg å seie: Indie x 10 000. Den startar skranglete, har pling-plonglydar, sær vokal, snurrige harmoniar, element ein kjenner att frå pønk trass alt, både klassisk rockinstrumentering og synth, lengtande men halvabsurd tekst (ikkje minst linja "Take me to a party" har alltid felle i smak hjå meg), og var så indie som eg kunne tenkje meg at det gjekk an å vere når eg høyrte den fyrste gong. Eg blei veldig forelska. I motsetning til den førre songen er dette ei veldig bra song, tykkjer eg, og plata den er på er ein av dei beste som finnest. Eigentleg er det ei song som høyrer best saman med dei andre songane på plata si, men eg høyrte den åleine fyrst, og difor har den stor verdi som einsam herre ogso.

The Clash - London Calling
Ganske politisert blei eg allereie som trettanåring, mykje meir enn det eg er no eigentleg. Men aktiv blei eg fyrst då eg var seksten, og denne songen har eg alltid tenkt handlar om naturkatastrofer me har skapt sjølv. Historia att, signatursongen på ei særs politisk plate frå eit særs politisk band. Og dessutan med ein miks av ulike estetikkar eg alltid har vore veldig glad i.

Frank Zappa - Bobby Brown
Dette er min fyrste ordentlege opposisjonssong. Eg og min romkamerat høyrde på Bobby Brown, lo, erklærte samstemte at Bobby Brown verkleg var ein idiot på skulen vår, og lo att. Enkel song reint musikalsk (utypisk Zappa), men verkleg vanskleg når det kjem til teksten. Den motset seg vel eigentleg all fortolking, slik eit godt kunstverk skal gjere.
Seinare blei dette ein av dei mest romantiske songane eg har visst om. Utruleg, men sant, og det er ei anna historie.

Herr Nilsson - Faces and Names
Mitt fyrste besøk på Hulen: Konsert med Herr Nilsson. Eg har nettopp blitt atten, og kan kome inn og drikke øl. Eg kaupar CDen, og denne songen er faktisk den eg har høyrt mest på i heile mitt liv. Konserten gjorde meg so glad, so glad, eg og mine medkonsertgjengarar gjorde konserten frå tilhøyrarane si side, og ogso songen gjer meg kjempeglad, av nye grunnar kvar gong.

deLillos - Fullstendig Oppslukt av Frykt
Å bli vaksen. Å kjenne at ein vert automatisert. Å vite at ting er forgjengelege. Å tenke attende på dei som er daude, på dei som har flytta (og som du seinare finn på Facebook, og dei har vorte monster, og minnes ikkje deg lenger, og du lurar på om de verkleg har leika saman), på dei du har som når som helst kan forsvinne.

Jokke med Tourettes - Halv
Eg budde lenge med han, i eitt år, me var gode vener, og blei endå betre, men etter at me flytta såg me kvarandre mykje mindre enn før. Eg visste vel at det kom til å bli slik, men vert trist over det med ujamne mellomrom. Eg spelte denne mykje både for oss og for berre meg i månadane kring fråflyttinga, og tenkjer på han kvar gong eg spelar den. Enno ein av mine beste venner, men kan hende berre då den eg kunne kalle min beste ven, og den einaste eg har kunna kalle noko slikt.

David Bowie - Ziggy Stardust
Når ein driv med teater, er det ikkje til å kome forbi at ein tenkjer på berømmelse ei gong i blant. Og kor gale det kan gå. Å vere ei myte. Eg likar mange myter veldig godt. Edith Piaf, Helge Jordal, Salvador Dali, Andy Warhol, J.K. Rowling. Og ikkje minst David Bowie, som spelte seg sjølv. Ziggy-albumet er sinnsjukt komplekst, og det er heile figuren David Bowie ogso. Han er jo sitt eige tema! Eg forstår ikkje korleis han får det til. Eit førebilete for alle skodespelarar, i alle fall. Og berømt, det har han jo blitt, og han er framleis kjempebra (sjølv om eg ikkje treng å høyre på det ha har laga etter 1980. Men eg gjeng gjerne på konsert)

The Velvet Underground - I'll Be Your Mirror
Kvifor likar eg denne songa? Den er forferdleg banal. Musikalsk sett primitiv pling-plong, det minnar om ein skulekonsert, teksten er uuthaldleg wannabee-djup, og her syng Nico ordentleg surt, ikkje nesten surt som ho elles gjer. Er det ironien i han, at det er søtsuppe midt inni alt helvetet ein elles finn på plata bak banancoveret? At den er styggfin, den prøvar å vere fin men er strengt tatt stygg, simpel? Nei. Eg likar den med sterke og ekte kjensler. Trur den treff sjølvmedlidenheten, den hjelp når ein kjenner seg misforstått og forlatt. Den forstår deg når ingen andre gjer det (og når dei har god grunn til ikkje å gjere det). Det kan den berre gjere sidan den er slik ei haltande søtsuppe. Me treng slike óg. Jaffal eg.

Cocteau Twins - Ivo
I Italia hadde eg avgrensa med kulturuttrykk å take for meg av, sidan min personlege PC ikkje var kopla opp mot internett, eg las ikkje godt nok italiensk og hadde med meg eit begrensa antal norske bøkar. Difor las eg boka "Nordkraft" so godt at eg la ekstra godt merke til alle referansane til Cocteau Twins, og i motsetnad til før eller seinare når eg har plukka opp slike referansar, plukka eg ogso fort opp ein CD av dei. Ivo var det fyrste sporet, og sprengte alle tankar eg hadde om kva musikk kan vere. Eg gav fort opp å skjøne teksten, og lot meg berre forsvinne inn i lyden. Fyrst seinare fekk eg vite at dei syng på labelensk, og det tykkjer eg er heilt fantastisk. Høgmodernistisk song: Vokalen vert berre lyd og melodi, ikkje språk. Rein vokalmusikk.

Kaizers Orchestra - Mr. Kaizer, hans Constanse og Meg
Ein skal reise frå mange stadar og enno fleire folk. Men det gjeng an å lengte attende. Denne songen er pompøs, sentimental og lettvint, men det gjer godt å vere melankolsk iblant. Då hjelp det med ein god på-knapp

Tom Waits - Innocent When You Dream (Barroom)
Ein annan biverknad ved å drive med teater er at ein kjenner på sin eigen utilstrekkleghet. Same effekta gjer det å flytte til ein ny by. Draumar er patetiske, knuste draumar enno meir patetiske, kan hende mest patetisk er erkjenninga av at ein ikkje kjem til å klare å realisere sine eigne draumar. Difor er det versjonen som kjem fyrst på plata ein må høyre av denne songen, ikkje den meir lågmælte som stengar av.

ABBA - Does Your Mother Know
Å vere forelska i ein som er litt større enn deg, og so lengje du har kjent han, har vore eit litt vaksnare idol. Ein skal aldri bli kjent med sine heltar, langt mindre forelske seg i dei, kan hende var det difor han song denne so ofte for meg. Men eg er glad det gjekk som det gjekk likevel. Vaksen var han alltid, og det var eigentleg ganske godt, men han slutta å vere helten min, og det var enno godare. Ein kan ikkje elske ein helt. Eit utsøkt menneske derimot..ABBA er elles alt for undervurdert, berre fordi dei song dansevennleg musikk og hadde tøysete kostyme.

Devendra Banhart - A Ribbon
Devendra sa alt eg ville seie. Stort meir har eg ikkje å seie.

Mods - Me To Går Alltid Aleina
Når eg høyrer på denne, tenkjer eg på kjærleikssorg, og eg spelte den mykje seist eg hadde det, men teksten minner meg merkleg nok ikkje om då me var kjærastar (eller litt, eg tenkjer på den gongen han kyste meg på samfunnshuset heime), men på åra før me blei det, når me gjekk aleine saman, når eg sat på fanget hans, når han vaska hennaen ut av håret mitt, når me drakk tequila på stranda, når eg prøvde å haike atten mil ned til han, når me aldri blei ferdige med å følgje kvarandre heim for å passe på at den andre ikkje blei valdtatt. Eg tenkjer ogso på når det blei slutt, når eg høyrer andre vers, me fekk for lita tid, og eg var sikker på at han aldri skulle gå, men heldigvis rakk eg å spørje om det eg ville ha svar på, og eg fekk det svaret eg ville.

The Beatles - Penny Lane
Denne songa er nok den beste i verda. Musikalsk sett er den eit tour de force på line med det beste dei store klassiske kompomistane og dei beste jazzimprovisatørane har laga, eigentleg over ein god del av det. Eg elskar Bergen kvar gong eg høyrer den, og får lyst til å syngje, lyst til å lage film, lyst til å leve kvart sekund av dagen.

John Olav Nilsen og Gjengen - Diamanter og Kirsebær
Heilt ulik sinnsstemning, men ogso fantastisk god musikk - kan hende mest i vokalen. Og lyrikken, herregud. Ein verkleg fortent hit. Den får meg i eit særs eksistensialistisk humør. Eg tenkjer på kor like og kor ulike John Magnus og John Olav er, og tenkjer at hadde eg vakse opp i ein drabantby, hadde eg aldri overlevd lengje nok til å lage ei slik song. Eg er nok lik John Olav, men likast han han syng om i opningssonga på plata ein ogso finn denne - han som blei skoten til himmels.

The Smiths - Some Girls Are Bigger Than Others
Songteksten her talar for seg sjølv. Men eg må seie at Morrisey er ein annan av mine heltar.

The Beach Boys - Wouldn't It Be Nice
No nærmar me oss nyare dato, og eit bekjentskap eg burde ha gjort for lengje sidan - The Beach Boys er musikalsk sett ofte like gode som The Beatles, og denne songen! Ulukkleg forelsking, i ein som høyrer mykje på nettopp dette bandet, grunnen til at eg kjøpte plate med dei, eit faktum like ironisk som songen: Lystig tekst, enno lystigare tone, men kvifor må ein i det heile tatt argumentere for noko som er so rosenraudt? Sjølvsagt får ikkje det lyriske subjektet i denne songen den han vil ha. Akkurat som meg når eg byrja å høyre på denne songa igjen og igjen. Ei fantastisk sameining av lyriske og musikalske verkemiddel.

Bob Dylan - The Lonesome Death of Hattie Carrol
Det er denne songa ogso. Eg har faktisk ikkje høyrd den før før inntil ei veke sidan, noko som berre syner kor blank eg eigentleg er innanfor musikk. Førelesing var staden, og det var den fyrste songen eg verkleg opplevde ei skikkeleg akademisk analyse av. Eg seier berre: Legg merke til korleis han syng utan kjensler, Death Pan, og korleis han ikkje nyttar enderim men eit anna verkemiddel eg overlet til dykk å finne, og sjølvsagt kor gruvsam teksten er. Eit sinnsvakt hardt tema, og total kontroll over verkemidla. Paradoksalt, like paradoksalt som kor lidenskapleg den akademiske analysa av songen faktisk var, noko som gleda meg stort, for det er slik eg vil drive akademia sjølv: Med lidenskap ovanfor det eg studerar.

*

(eg ogso merkar kor lite ny musikk det er her, berre to av 21 songar er yngre enn fem år. Eg er veldig dårleg på musikk, særskilt til å følge med. Men so er dette ogso ei særs retrospektiv liste)

torsdag 29. april 2010

Om å sove

Eg har sove so dårleg i det seiste at det kjennes ut som hardt arbeid både å stå opp og å leggje seg. Dette til trass for at eg har hadd ei arbeidsveke, i mine lataste periodar har eg ofte slitt med å sove, men det er jo fordi eg slappar for mykje av (ei eg kjenner søv ofte dårleg, so difor slappar ho litt ekstra av i vaken tilstand. Årsak-verknad skal ein ikkje ta so alvorleg som ein ofte gjer, men eg trur ho bør tenkje seg litt om. Dagens moralisering). No skuldar eg på tre ting:

Fullmånen. Eg visste ikkje at det var fullmåne førre dagen før eg sjekka no nettopp, med andre ord er all placebo-effekt avvist. Fullmånen gjev meg eit ekstra lite piff, men når eg i utgangspunktet r i dårleg humør kjem piffet i form av søvnproblem. Litt som å ha karri i taco. Feilkrydring.

Vond kropp. Kroppen er vond, særskilt når eg vaknar. Eg brukar meg for lite og har for mange bekymringar og tunge vesker som set seg i skuldrane. Eg treng massasje og nokon som tvingar meg til å vere i fysisk aktivitet. No gjer eg ikkje noko meir anstrengande enn å gå opp bakkar, og det er slitsamt nok på morgonkvisten. Kvifor den blir so mykje verre om natta, veit eg ikkje - lite blodgjennomstrauming hindrar kan hende fjerning av giftstoff? I natt vakna eg av at eg ikkje fekk puste, nasen min var so tett som den aldri har vore før, og eg er ikkje forkjøla - same grunn?

Mangel på godnatsongar. Eg søv best når nokon syng. Eg var avhengig av "Vem kan sägla" som liten, og i no i mine stor gutt-dagar hjelp det på dagar med lakenskrekk og urolege tankar dersom ein romkamerat eller ein kjærast syng "So ro", "Stella Stelina" eller "Trollmor". No er det lenge sidan eg har hatt nokon til å synge for meg. Når eg forhåpentlegvis snart flyttar inn i eit meir sosialt kollektiv, skal eg be medbuarane mine om å synge for meg.

(apropo "So Ro": Eg har revesvans og vakker pels)

Om draum og realitet

Kvifor har akkurat sailor boys, matrosar, piratynglingar blitt slike homoerotiske symbol?
Er det berre på grunn av Querelle de Brest? (les boka. Filmen er sikkert ogso særs bra, men det kan ikkje eg borge for).
Eller er det fordi dei har uniformar med so fine striper (det tykkjer nemleg eg er særs tiltrekkjande).
Kan hende fordi dei er muskuløse og maskulinoide, og samstundes litt girlie boys sidan dei har so fine, kvite uniformar og tøysete hovudplagg. Og ikkje minst tilbrigner dei mykje tid på eit lukka område saman med andre menn, og det kan jo berre føre til ein ting. I alle fall når alle dei andre har slike fine uniformar.
Eg har lyst til å bli røva av ein marinegast, og hadde eg hatt overskot og spenn hadde eg kledd meg ut som ein slik og gjenge på erotisk internfest på Kvarteret i kveld (eg har frå halvsikre kjelder høyrt rykte om at nokon eg gjerne skulle sett i slikt eit kostyme, er der i nettopp det), men eg er kemboblakk og har nettopp kome inn frå innstillingsmøte for Kvarteret si generalforsamling, det tok fem timar og eg veit med meg sjølv at det berre er ein forsmak på sjølve generalforsamlinga, so eg lurar på kvifor eg har valgt det mest keisame friviljuge vervet i Bergen sitt studentliv, når eg kunne leika meg som/med sailor boy i staden.

onsdag 28. april 2010

Om det finaste ordet i verda

Tolkien hadde sine eigne idear om korleis eit språk skulle vere, og ikkje minst var han oppteken av det fonetiske, av korleis orda høyres ut. Vene ting skal nemnast med namn som er vene i seg sjølv. Han laga fleire språk, der Quenya (høgalvisk) og svartmålet er høvesvis eit særs vent og eit veldig stygt språk - det seiste er hardt, stutt og skjerande, medan det fyrste har mange milde vokalar og duvande stavingar. Tolkien meinte at beautiful er eit skrekkdøme, sidan det ikkje er vent i det heile. Det er derimot cellar door, venast i det engelske språket faktisk. Meinte han.

For det finaste ordet i verda er, fint nok, eit ord som tydar nettopp fin, eller kan hende heller pen. Det er fint å sjå på i skrift ogso, legg merke til korleis det (nesten) minner om eit anagram, eller kan hende heller eit slag innrim, på måten det startar og sluttar med ein runding, dei to strekane i midten. Uttal det (o-en uttalast som ein open å, trykk på fyrste staving), smak på ordet. Nyt korleis leppene spennast og slappar av, kjenn på rørsla tunga gjer. Legg merke til kor fint avstemt lydane i ordet er til kvarandre.

Ordet?

bello.

søndag 25. april 2010

Om å jobbe både her og der, men mest om å skulle jobbe der

Eg likar ikkje å jobbe, altso som tilsett, altso det ein, oftast nedlatande, har kalla 9-4-arbeid. Lenge leve dei som gjer det, altso. Eg likar ofte arbeidsoppgåvene og eg likar å ha kollegaar, eg er til og med ganske flink til slike ting og får attestar eg kunne ha hengt på veggen (mest fordi eg er ein sjarmerande jævel og får groupie-kundar), men eg likar ikkje repetisjonen og det å måtte vere der mellom nettopp 9 og 4. Eg stagnerar litt i sjela og i hovudet.
Litt difor eg ikkje vil jobbe so veldig mykje i sommar, litt difor eg spurte storesyster om å kan hende få jobbe på den staden ho eig (ho og andre, ogso eg, etterkvart med ein noko betydleg lut, men ho står ved roret). Men mest fordi eg vil ha god tid til å gjere andre ting i sommar, og mest fordi eg likar den staden og har lyst til å bli kaffiflink. No har eg fått jobb der, då die ganze staff etter seiande vart særs beigeistra då dei høyrte eg hadde søkt, og eg har til og med fengje faste vakter og lov til å lære å lage kaffi - det nekta storesyster meg når eg spurte sidan det kom til å bli so dyrt og eg visstnok er so ustabil. Men no skal eg lære det, og klarar eg det, skal eg få lov til å selje kaffien eg lagar og til og med få kaffihandverkarløn.
I morgon skal eg ha opplæring i å vere hyggeleg bak disk, i å stenge og i å gå i banken med pengar. Det verkar ekstremt infantilt å ha opplæring i slike ting eg har gjort mange hundre gonger før, andre stadar, men samstundes veit eg at alle stadar og alle kasser er ulike. Og eg skal bli lært opp av ei eg kan ha semiotikk- og syntakshumor med, so eg gler meg skikkleg til måndag.
Det er jo sundagar som er blå.

torsdag 22. april 2010

Om å skrive blogg og anna

For det fyrste: Eg kjem ikkje til å la eit innlegg om dagen bli ei trend. Eg kunne jo kome til å røpe noko vesentleg i farten.

For det andre:

Eg lurar på om det er vits i å skrive.
Eg lurar på om eg i det heile kan skrive.
Eg lurar på kvifor denne bloggen var meir morosam før.
Eg lurar på kvifor eg skriv blogg og er emo og fjollete for heile verda.
Eg lurar på kvifor eg ikkje finn meg noko vitugt å gjere i staden for slike skrivesyslar.
Eg lurar på kvifor eg ikkje er so tilfreds at eg sluttar å skrive om det eg ikkje er tilfreds med.
Eg lurar på om eg eigentleg skriv for meg sjølv, eller om eg skriv for å syne det til alle dei andre.
Eg lurar på om det finst nokon som let seg forføre av mitt utruleg enkle oppramsingsverkemiddel.

onsdag 21. april 2010

Om solnedgangar og stjernehimlar

1999. Me sit på benken som er laga nettopp for det føremålet og ser på solnedgangen. I kveld er han grøn, grøn som nordljoset som berre ei sjeldan gong so vidt syner seg her, på dei aller kaldaste vinterkveldane, men i kveld er ein sommarkveld og det einaste kalde er det dogga graset mellom dei bare tærne mine, og det er ein av dei tre kveldane eg skal få sjå ein solnedgang som er grøn. Du røyker, ser tilfreds ut i lufta, smiler til meg, klør bikkja i den eine enden (eg klør han i den andre) og er ein bauta av faderleg visdom og omsorg. Me visste ikkje då at du ei gong skulle slengje på røret i sinne, og ikkje ta telefonen når eg fortvila prøvde å ringe deg opp att.

2008. Me sit der gata svingar til venstre, der det er ein låg mur me kan site på. Sola er enorm og raud og vert gradvis slukt av hustaka. Me stryk kvarandre i håret og lurar på kva det skal bli av oss her i verda, og om regissøren nokon gong skal bli eit godt menneske. Det er so varmt at det kjennas som ein heit dusj. Når den tredje stjerna dukkar opp på himmelen, gjeng me heim. Me visste då at eg snart skulle reise. Det var vel ein av grunnane til at me sat der.

2008. Du gjeng E 134 vestover mot bygdene som aldri var ein draum for nokon av oss to. Eg står på eit snodekt jorde i ei av bygdene, med inneklede og mobiltelefon. Eg ser opp på Vetterbrøytet, og ringer deg. På eit tidspunkt avtalar me å sjå på den same stjerna i Karlsvogna, og me vert so glade, so glade over at me kjem stadig nærmare kvarandre. Me visste heldigvis ikkje då at du skille bli den fyrste eg tok hardt tak i med den åsikta å slå, for då hadde me nok aldri meir kikka på stjernene saman.

tirsdag 20. april 2010

Om

...du ville vere hjå meg når eg vakna og dele morgonane som er so lange som dei må vere for å få slutt på morgonstivheten som elles er vond heile dagen og so bli med meg opp på ein av dei høgaste fjella og sjå utover byen vår som er full av tonar og musikk og medan me står der gjev eg deg blomar i mange fargar eg likar fargar

søndag 18. april 2010

Om Amarcord

Amarcord er den beste filmen i verda.

Eit år i ein italiensk småby ved havet, på tredvetalet. Full av rusframkallande musikk, fantastiske bilete, latterkrampeframkallande situasjonar, språklege krumspring, genuint eksistensielt og politisk drama, strålande karakterskodespel og ikkje minst fellinesque magi. Med ein tenåringsgut som er kåt, frekk og slampete som tenåringsgutar flest i hovudrolla. Eller er det kan hende den vene La Gradisca, Ta Deg Til Rette, som er den eigentlege hovudrolla? Er det ikkje ho som er lekamsgjeringa av ungdommeleg attrå og uskyld? Og samstundes det fårlege, raudkledd som ho er...vel, drit i det. Eg skal ikkje rote meg inn i kjip filmanalyse nett no. Berre konstatere tre ting:

1. Alle må sjå Amarcord. For fyrste gong eller på nytt att. NO!
2. Eg kjennar meg no mest att i Titta, tenåringsguten, eg då. So for meg er det han som har hovudrolla uansett, sjølv om det er La Gradisca som er på coveret.
3. Filmen er dårleg teksta. Det må gjeras noko med.

Eg gjer difor den humane og misjonerande handlinga å presentere ein av dei beste scenane frå Amarcord, der Titta er so kåt som berre tenårongsgutar kan vere, i stillbilete frå filmen og dialogen omsett til norsk.



Runkar du?

Du veit at St. Luigi grin når du runkar?

Jøssdå, grin i veg. Uansett fortel eg deg ikkje at eg runkar, kvifor skulle eg det, du kjem berre til å seie det til pappa. Kvifor runkar ikkje du?

Korleis kan ein unngå å runke når ein ser tobakkshandlerska med dei muggene når ho seier til deg:
Amerikanske sigarettar?

Eller mattelæraren når ho ser ut som ei løve...herregud!

Meiner du at eg ikkje skal runke når ho ser slik på meg?

Og kva er det du trur me kjem for å sjå på St. Antonio sin dag, når du velsignar dyra?

Sauerumpene?


Jaddå, sjå korleis han kikkar på meg. Men korleis skal eg fortelje han om Ulvinna?

Om den gongen ho ba meg skifte slange på sykkelen hennar...

Eg visste ikkje at ein kyssa slik. Visste De det? Med heile tunga...

Det er eg som stillar spørsmåla – ikkje du! Fortsett!

Og Finn Deg Til Rette...i fjor sommar såg eg at ho gjekk inn på kinoen...for at, det er som om...åh, Finn Deg Til Rette får meg til å dåne! Kona mi skal vere som Finn Deg Til Rette!

Ho var åleine. Ho sat der. Rett foran meg!

Eg bytta plass. Eg bytta plass att.


Eg bytta att!

Og endeleg...

Kva leiter du etter?

Eg følte meg som ein idiot! Eg ville hive meg på sjøen! Men Don Valoso kan ikkje forstå desse tinga...

Men sidan eg måtte seie noko, sa eg at eg hadde runka ei gong, men berre bittelitt. Han tilgav meg straks. Han var fornøgd slik. Han sa at eg måtte be tre Fader Vår, og so sendte han meg vekk.

torsdag 15. april 2010

Om ein blond liten gut

Det er so rart kven ein saknar. Dei fire eg saknar mest i heile verda er det ikkje so rart at eg saknar. Ein av dei er døde, og ikkje blond i det heile, tvert om var han mørkhåra som ein ravn, og ravn var nettopp det me kalla han iblant. Min beste ven nokon gong og den snillaste eg har møtt. Dei tre andre lev, to av dei er ogso brunetter medan den tredje er ein av dei berømte blonde gutane. Det er likevel ikkje han, men ein annan blond gut eg vil skrive om idag, ein av dei det er rart at eg saknar.
Han er den blondaste eg veit om, platina med eit svakt gulskjær, og håret er tjukt og legg seg på ein sivilisert men spennande måte. Me har aldri kommunisert slik kjempegodt, men har nok alltid sett pris på kvarandres eksistens. Eg blei fyrst kjent med han som eit uromoment i lokalsamfunnet, ein av desse irriterande små ungane som er overalt og er heilt umoglege, og traff han att som ein særs motemedviten, ung mann som lett blei flau over meg og ikkje minst storebror sine karnevalske eskapader. Men eg trur (les: eg veit) at han tykte det var særs kjekt ogso. Me har rent nedover ein elv på Voss, ete jordber i parken, spela dimensjonsball og drukke cava saman. Etter den dagen gav han meg ein av dei godaste klemmane eg nokon gong har fått. So gjekk eg, og traff han berre to gonger til, snøgt og rart. Bindeleddet mellom oss to, to små redde gutar på kvar sin planet som kikka litt skeptisk og litt lengtande på kvarandre, var vekk. Eg ser han på den nettsida eg ikkje vil nemne namnet på ofte, og kvar gong vert eg melankolsk. For eg saknar han. Saknar han som ein saknar ein død bror. Sjølv om han ikkje har vore korkje ein bror, ein sjelevenn eller ein elskar. Berre ein av dei rare, blonde små gutane det vandrar ganske mange av i gatene, og som eg treff so vidt på eit hjørne iblant.

onsdag 14. april 2010

Om å spele blues på saksofon

Eg kan diverre ikkje spele sax. Ei gong, for noko som verkar som lengje sidan, byrja eg å lære å spele, ved sjølvstudium, i ein liten sal i eit gamalt kloster. Det høyrdes ut som ei døyande kyr, medan eg ville at det skulle høyras ut som Good Bait med Coltrane. Etterkvart vakna kyra til live og forlot romet (etter at eg hadde fengje klage frå kommunen), men nokon Coltrane blei eg aldri - heller ikkje nokon anonym storbandist.
Idag har eg for fyrste gong på lengje spela saksofon, og det gjekk betre enn frykta. Sjølv om eg strengt tatt (kvifor kan det aldri vere mjukt tatt?) ikkje kan spele, hjelp det alltid å spele. Bluesen forsvinn ut av kroppen, inn i munnstykket og vert kasta ut i romet. Sjølv om tonane som kjem er for enkle til å kunne kallast blå, er kjensla bak dei like blå som himmelen ute (som slik sett er eit glitrande psykisk landskap for meg nett no, sjølv om klisjeen skulle seie at det burde ha vore regn).
Eg er glad for at det ikkje er regn, det held med blues i hjartet og blues frå saksofonen. Heldigvis er det vår og ein er våryr, og det er perfekte dagar for å gå ut og plante rosebuskar slik at ein kan hauste roser seinare.
Når bluesen ikkje bur i gatene, er det mykje lettare å bere bluesen i hjartet.

fredag 9. april 2010

Om at alt eg har sagt er sitat

Eg har noia langt inn i tarmen, sommarfugler av jern i magen og har allereie bytta mitt knuste hjarte mot ei øydelagt nyre, likevel stormar eg fram over slettene med min eigne vanvittige logikk.
Heldigvis.

torsdag 8. april 2010

Om krokane eg heng på på ein dag eg helst vil berre skal slutte

Å vite at eg skal leggje meg i nyvaska sengetøy ikveld, og deretter finne krokus på stadig fleire stadar i byen (eg trur at krokusane har venta so lengje på våren iår at det har gjenge ein real faen i dei, og når våren no endleg er her, har dei berre eksplodert utover alt, slik at byen mest er lilla med kvite og gule flekkar). Lukte våren på Fløien. Drikke to koppar kaffi på Kompaniet av ein ny type espresso som smakar enno betre enn den gamle, og ete ein cookie til dessutan. Skulle ete omelett laga med all den kjærleiken eg har spara opp til anna bruk. Ha ei mummibok ventande til etterpå. Bruke lang tid på å vere sin personlege sekretær og endeleg få gjort alt det eg skulle ha gjort. Vite at morgondagen neppe gjeng sin veg, og at den er ein fredag, og alt dette med blanke ark og slik (det er nesten sant!)

mandag 5. april 2010

Om eit funn i ei bokhylle

Lille Tre var ei fin bok, sa han. Den burde eg lese. Eg fann boka i dag, og lurte på om eg skulle ta ho med meg for å lese ho, men eg sette ho attende inn i bokhylla. Å lese boka ville berre ha minna meg om han og, dersom eg ikkje kom til å like ho, om kløfta mellom oss, den me aldri ville ha klara å kome over, og til slutt ville eg bli mint på det aller tristaste: At han truleg ikkje les bøker lenger.