lørdag 30. januar 2010

Om laurdag

Laurdag er dagen for å vaske seg, derav namnet - laugardagen. Eg har vaska meg i dag, men ingen storvask, det må seiast.
I staden har eg ete frukost på senga, vore på både kafe og restaurant, lese kriminalromanar og sett på norsk åttitalskunst, og eg har kjøpt den fyrste og beste rosa vinen eg fann på polet (ein italienar du kan nyte i selskap med kake, fugl, grønsaker eller åleine (som italienerar flest), han er relativt sterk og har det dragande namnet "Romeo"), og sidan det er retorikarar eg skal hengje med i kveld, gjeld det at eg finn ei høvleg skjurte for ikkje å gjere skam på kairos. Trur eg satsar på grått og stilfylt for å motverke den tullute vinen eg dreg inn i huset, og ikkje minst for å skape ein liten kontrast til alle fargane eg vanlegvis bringar til gards. I kveld skal eg vere ein retorisk figur. Men fyrst skal eg liggje på senga, høyre på skranglemusikk, vite at det er herleg vetter med sno ute, lese avis og vere glad for særs godt selskap både før og seinare i dag.

onsdag 27. januar 2010

Om mandigheiten og dens fall

"Ja, det var tider det, når menn var menn".
Ei gong fekk eg stilt horoskopet mitt, då fekk eg mellom ana vite at huset som avgjer mitt syn på mannligheit, står tomt. Med andre ord har eg ingen "innebygde" forventingar for kva det vil seie å vere mann: Eg kan fylle det med kva eg vil. Det tykkjer eg er veldig fint, og eg har valt å tru på det.
Eg har likevel, diverre, måtte velje å tru på at visse ting knytt til visse prestasjonar knytt til sokalla kjødleg omgang er ganske avgjerande for mi kjensle av å vere mann. Kan hende er dette ein av dei få tinga som sit so djupt at dei er enno sterke, overlevande instinkt som styrer delar av identiteten vår. Trur det gjeld alle, ikkje berre meg, om det er nokon trøyst når nettopp denne mandigheiten gjeng i oppløysing som ei dårleg knytta skolisseknute ein sein kveld. Eigentleg tvert om. Eg kan ikkje skjønne at noko eg kunne ha ledd av som ein bagatell får meg til å kjenne meg som ei vaskefille som har blitt vridd om alt for brutalt, so brutalt at all verdigheit, attraktivitet og maskulinitet taut ut og blei liggjande i ein lite appetittvekkjande dam på golvet. Det gjer dagen i dag til ein møkkadag er eg redd. I tillegg regnar all snoen vekk i dag, og eg har alt for mykje eg må gjere på alt for stutt tid.
Eg har, om ikkje anna, funne ny musikk. Eller, relativt gamal som eg ikkje har kome so langt som til å høyre på før no. "Bystev" kallar systra mi slik musikk, "sosialrealistemo" kallar eg det i dag når eg er litt sur (eg meiner det eigentleg ikkje). Nokon sitat derifrå passar godt i dag. Og so kan de gjette kva for musikk eg snakkar om, sidan dette er dagen for antydingar. Ei mozartkule til den fyrste som gjettar det.

"Hon gjør det eg vil, eg gjør et par ting eg må"
"No nærmer det seg slutten, for den sjarmerende gutten"
"Unnskyld meg, gutten min, det e bare dette eg kan"

søndag 24. januar 2010

Om Mellom Stolane (eller fragment av to og eitt heilt kunstverk)

Mellom stolane

Då eg var liten freista eg
å setje meg på ein stol.

Det synte seg at den
ikkje passa rompa mi so godt.

Eg freista den neste.

Den passa ikkje den heller.

Eg sat meg mellom stolane.

Det var det aller jævlegaste.

Men kva kan ein gjere, mellomromet
er i det minste ikkje bygd av nokon
andre.

(skrive av denne bloggaren, januar 2009)

"Det er bedre å falle mellom to planeter enn mellom to stoler"

(dikttittel, Triztan Vindtorn, 1982)

(fotografi av verket "One and Three Chairs", Joseph Kosuth, 1965)

Om meg

Ferdigprodusera liste naska frå ein annan bloggar høver seg godt ein lat sundag

eg treng å vere mest heilt åleine heile dagen helst i alle fall ei gong i veka, og at folk stryk meg og gjev meg blomar
eg likar å oppdage ting i byen min eg ikkje visste om, som minner meg om at eg lev i eit eventyr
eg et for mykje mellom måltida
eg seier ja til snusk
eg seier nei til sinte bergensarmenn som fresar over at det er "fullt av knark og pakkiser" i Loddefjord. Eg har mine sterke tvil om at det er innvandrarar og narkomane som er grunnen til alt som er gale i Noreg
er er flink til å organisere, å lage mat, å lese mange ord i minuttet
eg les nett no ei norsk science fiction-ungdomsbok frå syttitalet
eg ler av rein, skjer lukke i blant
eg er gal, har eg fått høyre. Har ogso fått høyre av same person at eg er genial. Båe delar kan eg like
eg har aldri vore merkbart rampete. Synd men sant.
eg er lykkelig når eg kan vere heilt meg sjølv saman med nokon eg likar godt som tykkjer det er greitt.
eg trivst ikkje når eg gjeng på trynet i ein pinleg vassdam grunna sosial snubling
eg er dårlig på å fylgje opp løfta mine om eit nytt og betre liv.
eg er redd for å bli forlatt, for mennesket sin destruktivitet og for miljøøydeleggingar
eg elskar kunsten og livet
eg trur på kjærleiken. Kva elles?

torsdag 21. januar 2010

Om rein ufornuft

I går åt eg kake til lunsj i stadan for grovbrød.
I går snakka eg lengje om holisme og rota rundt i staden for å lese kunstteori.
I går lot eg meg påspandere middag av ein veldig veldig einsam og ikkje heilt frisk mann, og klarte å pådra meg forslag om at eg måtte prøve kjolane han hadde ervt frå bestemor si.
I går nytta eg ikkje sjansen til å snakke med ein av dei fine når eg hadde han der (sjansen+ein fin ein).
I går var eg ein alt for aktiv brukar av facebook i rusa tilstand.
I går gjekk eg midt i gata, og når det kom bil flytta eg meg. Eg skulle ha synt min motstand mot privatbilisme på eit djervare sett.

I går rota eg meg altso inn i ein potensielt særs ubehagleg relasjon og nokon dårlege vanar. Likevel koste eg meg masse i går. Lastane sin sum er konstant, har eg høyrd. So lengje eg ikkje rotar meg inn i for mange kjolar og for langt vekk frå bøkane, skal eg vel kunne leve med det.

mandag 18. januar 2010

Om ein by som Alice

Det er ein boktittel. I alle fall nesten. "En by som Alice", heiter boka. Av Nevil Shute. Ein av dei få bøkene som har stått på lista mi og vorte stroke derifrå utan at eg har lese den (grunna ein lite tiltrekkjande vaskeseddel, den handlar om Vietnamkrigen so vidt eg veit, og so har Nevil Shute skrive utruleg mange bøkar som sto på ei lite tiltalande rad (rapårapåra) på Fyresdal Folkebibliotek, og alt dette gjorde at eg las noko anna i staden). Sidan eg aldri har lese den, skal ikkje dette innlegget handle om den, men om folk som byar. Eg tenkte på foljk og eg tenkte på byar i kveld, sidan eg har vore med folk i ein by og samtala dreide inn på både ymse folk og ymse byar, og uavhengig av det kom eg til å filosofere om mitt tilhøve til både byen min og folk rundt meg. Kva er då meir naturleg enn å karakterisere sju (mennesket sitt tal) av mine kjente ut i frå to eigenskapar dei hadde hatt dersom dei hadde vore min by. Eg satsar på at ingen av dei vert sinte av di eg røpar fornamnet deira.

Mari er ein by som aldri søv. Den har heilt særeigen arkitektur og satsar på morgondagen.
Jon er ein stasjonsby som berre ventar på at toget skal stoppe der. Kvar gong det gjer det, vert det full fest - og for ein fest! Diverre køyrer toget ofte forbi.
Åsne er den byen i verda med flest fruktbodar, bibliotek og sjelesørgjarar i verda.
Jack er ein by som ogso er ein fristat. Logistikken er perfekt men innbyggjarane er so stae at heile byen gjeng i stå i blant. Gode festar.
Yvonne er en by der innbyggjarane spelar mykje Radiohead, lev eit fasjonabelt jetsetliv og er både dana og utdanna.
Robert er ein særs lurvete by. Låg BNP, slitte hus og lite fungerande infrastruktur. Likevel låg valdsstatistikk og gjestfrie, dana innbyggjarar.
Millan er ein by der det er karneval kvar dag. Likevel har eit dei beste universiteta i verda sete der.

onsdag 13. januar 2010

Om kåpa mi, The Rocky Horror Show og St. Sebastian

Det er vinter i Noreg, til og med i Bergen. Sidan i fjor har vinterjakka mi vore ei kåpe som ei gong tilhøyrde oldemora mi. Sidan i år har kåpa hatt knall raudt for, den fargen eg sjølv har gjett namnet konkubineraudt (sidan det er fargen som gjeng att i dei aller aller fleste kinarestaurantar, og eg tykkjer den ser litt horete og vulgær ut). Kåper med konkubineraudt for er ikkje eit plagg ein vanlegvis assosierar med sverdsida, ikkje ei gong med HF-studentar innanfor arten (der herskar duffelarmeen til alle året sine tider, eg må med ei blanding av sorg og gledje melde om at eg truleg vert sesongsoldat der frå og med våren av). Difor har eg dei seiste dagane fundert på ein motreplikk til ein replikk eg forventar kjem frå ein av mine kjente i næraste framtid, nemleg "Den kåpå der va vel ikkje akkurat maskulin, va den vel?". Då skal eg svare "Nei, det er difor den berre kan brukast av menn som er sikre på sin eigen maskulinitet". Eg tykkjer det er ein god motreplikk. Diverre trur eg nemnte kjente kjem til å ha eit svar klart til den ogso, nemleg "Å være sikker på sin maskulinitet forutsette vel at ein har ein". Eg har ikkje nokon fengjande slengmerknad til den enno...
Mange menn er litt for opphengt i å vere mannete. I hine hårde dagar kunne eg bli skulda for å vere feminin grunna mitt lange hår, etter at eg forlot heimbygda til fordel for dei meir urbane strøk skjer ikkje det so ofte lenger (med unntak når eg er på brun pub fyrste joledag og fulle menn sjekkar meg opp når dei berre har sett ryggen og bakhovudet mitt. Eg forstår ikkje korleis nokon kan vere so desperate at dei sjekkar opp nokon dei berre har sett baksida av kroppen til, men dei om det), men eg merkar at kåpa er meir enn einskilde likar. Eg skal straks innrømme at eg gjer det med vilje, likevel mislikar eg ogso fenomenet. Truleg er ogso eg litt opphengt i min eigen manneteheit. Det irriterar meg litt, sidan eg er veldig glad i og ikkje minst fascinera av androgynitet, og dyrkar androgynitet på so mange måtar som råd. Eg trur androgyniteten kan bringe fram venleik som elles hadde vore skjult, og ikkje minst medverke til å bryte kjønnsrollene me har sementerte i hovuda våre.
Interessant soleis at eg skal vere produksjonsleiar for studentteateret si oppsetting av The Rocky Horror Show denne våren. Her er jo nettopp det androgyne særs so sentralt, hovudpersonen er nemleg ein hipp transvestitt (frå transseksuelle Transylvania). Maskuliniteten og mannekroppen syngjast - bokstavleg tala - opp i skyane - ogso mest bokstavleg tala - den særs tradisjonelle, muskelmannenete mannen til og med! - men han som syng prisen er eigentleg det motsette av alt dette! Ganske interessant, eigentleg, frå både skeive, rette og ikkje minst reint humoristiske perspektiv. Kor mange tradisjonelle menn likar tanken på å få kyt frå ein homofil transvestitt liksom?
St. Sebastian var ein helgen som leid martyrdøden ved å gjennomborast av pilar. Av ein eller annan grunn eg ikkje har funne ut enno, har han vorte dei homofile sin skytshelgen - kan hende av di han ofte framstillast på ein gutteaktig, androgyn og nokso erotisk måte i kunsten. Eg har fått portrettet mitt teikna som St. Sebastian - med mykje breiare hofter og ein mykje kvinnelegare mage enn eg har i røynda. Eg likar det veldig godt. Andre som har avbilda St. Sebastian er ein av mine yndlingsmålarar, El Greco, og ikkje minst det notoriske franske paret Pierre & Gilles - som kombinerar fotografiet og målekunsten på ypperste campvis. Her er det verkleg ei dyrking både av den tradisjonelle mannskroppen og av mannleg androgynitet på spel. De kan jo sjå sjølv. Og so syner eg dykk El Greco ogso, sidan han er so ufatteleg bra.