lørdag 27. februar 2010

Om ei antitese

Av og til er det liksom fortida som er tryggast, og framtida veldig skummel. Det gjer notida litt blå.

I get along without you very well
Of course, I do
Except when soft rains fall
And drip from leaves
Then I recall
The thrill of being sheltered in your arms
Of course, I do
But I get along without you very well

I've forgotten you just like I should
Of course, I have
Except to hear your name
Or someone's laugh that is the same
But I've forgotten you just like I should

What a guy
What a fool am I
To think my breaking heart
Could kid the moon
What's in store
Should I fall once more
No, it's best that I stick to my tune

I get along without you very well
Of course, I do
Except perhaps in Spring
But I should never think of Spring
For that would surely break my heart in two

What's in store
Should I fall once more
No, it's best that I stick to my tune

I get along without you very well
Of course, I do
Except perhaps in Spring
But I should never think of Spring
For that would surely break my heart in two

*

Jeg merker at det skjer igjen
Vet du hva jeg snakker om min venn
Nå har jeg blitt forelsket
Og jeg merker at det skjer igjen
Jeg skjelver føler meg faktisk dårlig

Og som alltid er det vanskelig
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si
Alt blir tilbake i en drøm jeg lever i
Når hun sitter ved siden av meg
Da skjelver jeg føler meg trist og lei

Når jeg smiler er det utenpå
Når jeg snakker er det vanskelig å forstå
Når jeg ser ut er himmelen grå
Og det eneste jeg tenker på er henne
Om hun noengang vil forstå

For som alltid er det vanskelig
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si
Alt blir tilbake i en drøm jeg lever i
Når hun sitter ved siden av meg
Da skjelver jeg
Føler meg trist og lei

(å nei, dette blei alt for traurigt. Antitesa må bli til ei syntese: Trass alt er livet alt anna enn blått, idag trur eg til og med at eg såg yndlingsfargen min, ferskenrosaoransje, og her om dagen såg eg kombinasjonen svart og turkis!):

Jeg sitter her andektig, og venter på at du skal gå forbi
Du veit ikke hvem jeg er, og jeg finner aldri på noe å si
Jeg sitter her hver jævla dag, en slave av ditt oppsyn
Du er i en klasse for deg sjæl her i byen

Du er for pen, du er for vakker,
du er for pen
Du er for vakker, du er for pen
Og alt jeg kan gjøre er å sitte her og
drømme om deg

Du er ingen fotomodell, du er ingen Garbo
Jeg driter vel langt i det, jeg liker mørke og harry
Så jeg døtter på plass det lille jeg har igjen av hår på hue
Knepper opp smekken og stapper inn skjorta, og retter litt på lua

Du er for pen, du er for vakker,
du er for pen
Du er for vakker, du er for pen
Og alt jeg kan gjøre er å sitte her og
drømme om deg

Jeg sitter her hver jævla dag, en slave av ditt oppsyn
Du er i klasse for deg sjæl her i byen
Du er for pen, du er for vakker,
du er for pen
Du er for vakker, du er for pen
Og alt jeg kan gjøre er å sitte her og
drømme om deg

(Kan hende tør eg til og med å lyfte dagen opp til eit ljost syn på framtida, og farge den alle fragane til regnboga, inkludert infraraudt og ultrafiolett):

I've got a bike
You can ride it if you like
It's got a basket
A bell that rings
And things to make it look good
I'd give it to you if I could
But I borrowed it

You're the kind of girl that fits in with my world
I'll give you anything
Everything if you want things

I've got a cloak
It's a bit of a joke
There's a tear up the front
It's red and black
I've had it for months
If you think it could look good
Then I guess it should

You're the kind of girl that fits in with my world
I'll give you anything
Everything if you want things

I know a mouse
And he hasn't got a house
I don't know why
I call him Gerald
He's getting rather old
But he's a good mouse

You're the kind of girl that fits in with my world
I'll give you anything
Everything if you want things

I've got a clan of gingerbread men
Here a man
There a man
Lots of gingerbread men
Take a couple if you wish
They're on the dish

You're the kind of girl that fits in with my world
I'll give you anything
Everything if you want things

I know a room full of musical tunes
Some rhyme
Some ching
Most of them are clockwork
Let's go into the other room and make them work

lørdag 20. februar 2010

Om dei tre tinga ("ting" skal i denne konteksten forståast som "objekt") eg treng mest nett no

Ein sminkekoffert. Den berømte svekka maskuliniteten min krympar seg enno litt meir (kvifor det då? Det gjeng fullt an å sminke fram sine maskuline trekk, og sminking er vel sjølve dømet på at kjønn er performativt, som mi gode veninne minte meg på), men det som tek aller mest plass i baderomsskåpet mitt er faktisk sminke. Og kvar gong eg treng den, kjem eg på det rett før eg skal gå, og kjem for seint av di det er so tungvint å dra altting fram, leite gjennom det osb. Her trengst det system.

Noko som klarar å reingjere Macen min skikkeleg. I dag fann eg endeleg ut at brillepusseskinn og Q-tips er gode remedie mot støv på skjerm og drit i leddet mellom skjerm og - resten? - , men ingen av delande fjernar dei små flekkane av uidentifisert materiale og opphav (men det er nok ein del fett involvert) som er jamnt fordelt over heile den stakkars, ei gong krittkvite maskina.

Piller som gjev ein draumelaus svevn. Eventuelt ei pille som gjer ein harmoniske, avslappande draumar som ikkje medverkar til å gjere nettane til stressande opplevingar.

(ved nærare ettertanke treng eg ikkje desse pillene. Det finst sikkert ein annan måte å få has på draumane sine på. Eg treng heller ei særs ven t-skjorte med bilete av Ragnar Hovland og teksten "Sveve over vatna" på. Den hadde kan hende ogso hjelpt mot draumane)

torsdag 18. februar 2010

Om dei tre hovudgrunnane til at iblant vil vere hund i staden for menneske

Morgongrettenheten min. Ja, eg veit at hundar ogso kan vere morgongretne, men berre dersom dei vert vekt før dei føler det er rett at dei skal vakne (og det må jo vere greitt). Eg vaknar om lag fem minutt før vekkarklokkam i ringer, men halvsøv i tre kvarter til. Det vert eg ekstremt sur av. Bikkjer møtar kvar dag med ei vanvittig "hallo, eg lev framstundes! Du lev ogso framstundes! Er det ikkje herleg! Hurra" medan eg i skrivande stund, etter å ha vore oppe i litt meir enn to timar, framleis er sur og helst skulle ville hoppe over heile dagen.

Matgleda. Bikkjer får, meir eller mindre, det same til mat kvar dag, og vert like glade kvar gong. Hadde eg gleda meg so mykje til mat hadde eg aldri tykkja det var eit ork å lage middag.

Det at framande menneske kan stoppe og klappe og klø ein hund dei treff på gata. Ingen framande gjer det med meg, og eg skulle gjerne bli meir klappa og klødd. Eg trur det hadde vore litt meir kjærleik i verda dersom me klappa forbispaserande menneske på same måte som me klappar forbispaserande hundar.

lørdag 13. februar 2010

Om tiåret som gjekk

Dette burde kan hende ha kome når det nye tiåret enno var nytt, noko det jo enno er, sett i høve til dei store delane av det me enno ventar på, men godt nytt år er ikkje lenger ei helsing å nytte verkar det som, og alle nostalgi-petitar og spådomskronikkar verkar for lengst utgjenge frå avisspalter og bloggar.
Eg likar jo å late som om eg er so sinnsjukt alternativ og motstrøms, so difor har eg ruga på dette innlegget heilt til no.

Kva var 00-talet? Eg har funne ut at det var tiåret folk tok alt ille opp. Ironien lev enno sterkt, men vert møtt av eit heidundrande gravalvor og forutrettaheit på vegne av alle tenkjelege svake grupper, på vegne av den vestlege siviliasjonen, på vegne av kristandom, jødedom og islam, på vegne av Kongeriket Noreg og dei amerikanske sambandsstatane, og ikkje minst på vegne av det heilage, ukrenkelege Eg. Individualismen har tekje ei ubehagleg, sjølvhøgtidleg og egoistisk vending dette tiåret. Samstundes førar denne individualismen til at det eigentleg ikkje er noko som er so veldig viktig. På nittitalet vart alt ironisert tomt, det vert det til ein viss grad enno, men i tillegg er det nokon som buldrar ut at dei vert såra av det. Same kor viktig saka er prinsipielt (ytringsfridom) eller realpolitisk (global oppvarming) møtast det med ein storm av menneske - faktisk eit kollektiv! - som hylar opp om at dette sårar ein eller annan muslim eller ein eller annan privatbilist, og at me derfor bør slutte å mobbe/slutte å moralisere. Fridomen har blitt eit minefelt å navigere i, og dei tidlegare motsetningane mellom fridom til og fridom frå verkar uklare, ikkje minst sidan dei same folka frå sak til sak er i same leir. Sjølvhøgtidlegheiten står i høgsetet, og alt gjeng til helvete, er eg redd. Konklusjonen min, som politisk aktivt ungt menneske, er at eg må bli terrorist. Då treng eg ikkje ta stilling til slike debattar, og vert tekjen seriøst sjølv om mange tykkjer det eg gjer er heilt feil. Eg har diskutert dette med to av dei eg er aller mest glad i, som samstundes er kvar sin variant av arten anarkist, og den eine er, interessant nok, veldig for det, den andre veldig mot. Felles for dei er at dei tykkjer min strategi er forkastleg, anten av di eg er for feig eller fordi eg er for brutal. Og eg tek det ille opp, eg må innrømme det.

Det var den politiske analysa. Eg likar jo å analysere, gjerne næranalyser, so kvifor ikkje næranalysere tiåret. Eg må vere nær det for å analysere det nært - so det vert mitt liv i 00-talet som får ei so inngåande handsaming.

År 2000 var året dei fyrste bitane av vaksenheit kom snikande. Utan å tenkje so mykje over det i utgangspunktet, vert John Magnus potensielt seksuelt tiltrekt av heile menneskeheita, ikkje ein halvpart. Eg prøvar å innføre sanksjonar mot meg sjølv, noko som sjølvsagt ikkje gjer noko med saka. Eg trur ogso dette er året der eg alvorleg tenkjer over framtida, kan hende på grunn av det store årtusenskiftet som skjer, og eg byrjar kan hende å lengte.
2001 var året for dei sjuke og døyande, og dessutan året eg for fyrste gong tykte det var kjekt å vere vekk heimanfrå. Kjem heim frå byen med gult hår og stor gledje i magen over at min aller aller beste ven overlevde det alle trudde han ville døy av.
2002 var nok eigentleg berre drit. Det er ikkje noko godt å bu der eg bur, eg hatar alle like mykje som eg føler at dei hatar meg, og det verkar ikkje som om det gjeng an å flykte. Heldigvis møter eg eit levande alternativ ei kort helg i september, og får nytt håp, trur eg. Og starten på eit stort venskap som ogso har vore stor kjærleik ein periode.
2003 er året eg bestemmar meg for at no får det vere nok. Eg grip tek i det eg trass alt har, og finn ut at det vert ikkje meir moro enn ein lagar sjølv. Eg trur det er no eg skriv mine fyrste dikt. Dei er forferdleg dårlege. Og eg er veldig veldig forelska i verdas penaste jente, men tykkjer framleis gutar er forferdleg heite. Eg tykkjer dette er noko problematisk, men klarar ikkje å overtyde meg nok om det til å slutte med det, enn seie å mislike det.
2004 var fint. Teater, politikk, vener og skriving kom på løpande bånd. Byte av habitat. Eg har trua.
I 2005 måtte eg vere stødig, vere der for nokon, og samstundes oppleve at folk dreg. Ogso døyr Proffen, og heldigvis er eg ikkje åleine i verda når han døyr, det hadde eg vore dersom han hadde døydd i 2001, og eg trur kan hende mykje ikkje hadde gjenge so godt då. Det har eg eigentleg aldri tenkt på før no, men ja, eg trur det er slik. Ein skal ikkje undervurdere pels og snuter.
2006 var året eg verkleg merka at eg måtte ut, ut og vekk. Eg kom rett nok ikkje so veldig langt, men traff ein fluktpartnar som var med meg å leike og drøyme i wannabe forstads-bygda eg budde i. Og eg møtte menneska som utgjer NU for fyrste gong. Ogso kjærleiken, då, den blei realisert til slutt, og eg var tenåring og ikkje 25 som eg hadde vore ganske redd for til tider.
2007 og 2008 var fyllt av ulike begivenhetar, men delar same hovudkarakteristikk: Det var i løpet av desse to åra eg vart vaksen. Opnar med kjærleikssorg, avslutning på tolv års skulegang, flytte utanlands, leve på ein heilt annan måte enn tidlegare, vere veldig veldig slem, arbeide hardare enn eg nokon gong har gjort før (og etter ogso, for den del), fengje masse ansvar, flytta heim att, flytta fort vekk att, blitt student, budd heilt åleine, vore tulleforelska og byrja det seiste året i det fyrste årtiet av millenniumet heilt på topp, med lite pengar men masse kjærleik og Berliner Luft.
2009 har vore det aller beste og det alle verste året i mitt liv so langt. Den store kjærleiken, den store kjærleiken som forsvinn og gjer meg so trist at eg klarar å pådra meg sjølv aspirerande sjukdom, nokre fantastiske intellektuelle og kunstnariske sigrar, erkjenninga av at ogso dei store, stødige i heimen slit på sine vis, tvil om noko nokon gong vert betre, og so plutsleg er eg ikkje trist lenger, sjukdomen vart stogga, eg er på kaostur i Spania, produsent og lokallagsleiar og det verkar som om 2010 vert veldig, veldig bra.

Om mi reise gjennom verdenane

Etter fyrst å ha vore i kort stund i studentmiddagland, der det er skittent og mykje enkle pastarettar, gjekk eg stutt innom Rocky Horror-land. Der var det meir kaos enn godt er, og eigentleg burde eg kjefta, men blei so overrumpla (og ikkje mindre feig enn eg vanlegvis er) at eg berre gjekk vidare etter stutt tid. Det gav meg eit særs dårleg humør, og eg er enno uviss på om eg er nøydd til å kjefte eller ikkje.
Snart kom eg innom Sogn og Fjordane ei snartur, om ikkje anna var det ein annan gjest der, rår den bløde kyststribe ei stad, og ølet var i det minste bergensk. Dessutan var stemninga god og avslapninga og ein ikkje ubetydleg entusiasme tok over for produsentstresset i kropp og hovud.
Deretter var det naudsynt med ei reise gjennom Bergen by night-land, der er det for få bussar men til gjengjeld mange morosame syn, og heldigvis er landet godt ekvipert med smau og containarar slik at dei av oss som er priviligerte med Y-kromosom og ein om ikkje god so i det minste ikkje direkte dårleg fysisk form kan ølpisse utan at det vert til sjenanse for andre.
Alle desse grensepasseringane hadde eitt mål: Kaizers Orchestra-land. Det er utruleg korleis eit i utgangspunktet sopass dystert og desperat land vert so fyllt av ekstrem glede. Dessutan var Morten Abel ogso i det landet, mellombels opphaldsløyve som framandarbeidar.
Særs fysiskt anstrengande var det opphaldet, so i staden for å gå til Det Akademiske Kvarter-land blei det eit stutt opphald i Kebab-land, der eg for ei gong skuld naut den lokale spesialiteten brus før eg returnerte heim. Til Drøymeland.

fredag 12. februar 2010

Om mi presumtive forklaring på kvifor kvelden vert særs, særs god.

Fordi eg skal på Kaizers Orchestra-konsert.

Berre so de veit det.

(sjøl om eg er ein dårleg fan, so tør eg å gå, og eg trur det vert heilt fantastisk.)

lørdag 6. februar 2010

Om a few of my favorite things

(eller eit kjenslemessig forsvar for ein slags materialisme, avgrensa til dei tinga som finnest på romet mitt).

- Radioen som ser ut som ein pingvin med store, rullande auge, og desse auga byrjar å rulle når radioen er på! Eg har freista å finne ein samanheng mellom lydane frå radioen sin høgtalar og rullinga til radioen sine auge, men det har ikkje lukkas meg å samle nok empiri til korkje å avkrefte eller stadfeste ein slik samanheng.
- Dei to hasjpipene (ubrukte, og det er sant, ikkje noko eg seier fordi eg latar som om eg aldri i livet kunne tenkt meg å drive med slikt) som ligg i bokhylla mi, den eine er skikkeleg jalla, i mørkt tre med utskjeringar, det fylgjer med ei pakke med fem rister til den, pakka ligg ved sidan av med ei rist utanfor, den fekk eg til jol frå ei veninne ei gong, godt innpakka i gåvepapir, turkepapir, blikkboks og meir turkepapir, eg turde ikkje vise den gåva til bestemor og onkelen min, so mamma fekk sjå den etterpå og lo godt. Den andre er ei maispipe med rist i, gjeve meg i gåve av ein amerikansk gamal hippie eg snakka i to timar med utanfor Bergen Offentlige Bibliotek i sumar, om litteraturen og kjærleiken, og om ein spesiell måte å røyke på han gjorde, han fortalte meg korleis og gav meg pipa til nettopp det føremålet, eg får av og til litt dårleg samvit sidan eg ikkje har nytta den til det.
- Den fine boksen som stend oppo bøkane i same hyllerad, den brukte å stå på kjøkkenet heime hjå mamma, og er forma som ein bygård, motivet på den er nettopp gatene foran ein slik bygard, med kastanseseljarar, kjærastar som seier farvel til kvarandre ved ei inngangsdør, og ikkje minst ein konfektbutikk. Eg minnes at eg likte den boksen veldig godt når eg var liten, so gløymte eg en. Heilt til eg fekk den, fylt med sveitsisk sjokolade, til jol i år. No har den flytta til Bergen
- Ei plate frå fyrsteopplaget av "London Calling", eigentleg skulle eg berre få sjølve vinylen (som er so ripete at den er uspelbar), men eg klarte å mase til meg det småfillete coveret ogso, frå ein ven av ein ven som no har blitt min ven.
- Eit hvaløyra måla som eit halvt andlete, som pappa har funne ein stad. Han har ein eigen evne til å frambringe raritetar, eg forstår ikkje kvar han finn dei og er særs misunneleg på han for en evna, samstundes er eg glad for at eg slepp den (kan hende?) slitsame leiteprosessen, og heller kan overraskast og gledast av skattane pappa syner meg nettopp for å glede og overraske meg.
- Eit tigerauga (altso ein stein) eg fekk når eg skulle flytte til Italia, for i eit nytt land kom eg til å måtte lære mykje, og for å lære måtte eg vere flink til å sjå. Steinen låg på nattbordet mitt der nede, og eg snudde den med jamne mellomrom slik at ulike sider av han skulle vere retta mot meg i senga mi. No ligg han på skrivebordet mtit og overdøvast litt av den store (i høve til den) dataskjermen og papirhaugane, men den er likevel alltid innanfor rekkevidde av blikket mitt når eg sit og skriv.

tirsdag 2. februar 2010

Om god ost som gjer det leveleg å ete middag i eit absurd teaterstykke

Eg er den einaste i bufellesskapet mitt (eit slikt eit organisert av SiB, Studentsamskipnaden i Bergen) som et middag på kjøkkenet. Stort sett er eg ogso den einaste som lagar meg meir avansert middag enn ferdigpizza, smørbrød, pylse i brød eller kjipas-taco (that is, kjøtdeig steikt med tacokrydder i tortillalefse). Eg veit godt kvifor eg er den einaste: Me klarar nemleg ikkje å snakke so godt saman i fjerdeetasjen vår. Det får meg, og har alltid fått meg, til å tykkje at dei fire menneska eg ikkje samtalar med er idiotar, men eg har nok ein del av skulda sjølv. Det er liksom noko med stemninga: Det er rotete og skittent der ute, me er eigentleg ikkje so interesserte i kvarandre nokon av oss, og som sagt: Det er berre eg som lagar det eg, i min matsnobbeteheit, ville kalla middag. Det er ei veldig merkeleg kjensle, å sitje og ete medan den eine etter den andre av dine sambuarar kjem inn, seier hei etter at de har sett på kvarandre og blitt skuffa over at den andre er der, sitje å ete stille vidare medan din sambuar romsterar litt, for å forsvinne utan eit ord. Det er som om sjølve den eksistensielle einsemda sjølv har vorte menneske (rettare sagt: To menneske) og kome inn i romet.
Dette er faktisk skikkeleg ubehagleg. Eg kan gjere noko med det, men kjem neppe til å gjere det, og eigentleg trur eg det er for seint, dette bufellesskapet er nok dømt til denne skjebnen so lengje me som bur her no bur her. Likevel held eg fram med å ete på kjøkkenet. Eg likar å bruke roma eg har, van som eg er heimafrå med 390 kvadrat, og romet mitt er berre på 16. Maten smakar mykje betre når den nytast i sitt eige rom, måltidet vert meir markert, skilt frå eventuell stress eller keisemd inne på romet mitt (pluss at eg ikkje søler mat i senga, noko eg hadde gjort dersom eg åt der inne. Det er mykje kjekt ein kan ha i senga, men ikkje matrestar). Det fortener det når eg har sopass fine råvarer som det eg hadde i dag.
Ein liten bit ost, av pecorino-arten, dvs. ein mogna saueost frå Italia, helst fjellområda har eg høyrt men det er kan hende berre litt ekstra romanse kring den, den kan ved fyrste blikk forvekslast med parmesan men det er stor skilnad, ikkje minst av di parmesan berre finnest i ein variant, medan pecorino er det utallige rasar av, og det finnest ein butikk i Bergen med godt (og dyrt!) utval, der var eg og kaupte to, den eine tenkte eg skulle nytast i varme rettar, den er for mild og mjuk til det synte det seg, men eg smakte på han medan eg reiv han (noko som var vanskleg sidan han var so mjuk), og du! Den var mild som norsk gulost men full av smak og karakter, dersom du ikkje har visst kva ordet "delikat" tyder før, veit du det etter å ha ete denne. Heldigvis var den so mjuk og voksaktig at mykje av den hekk fast i rivjernet, slik at eg kunne plukke, forsiktig for ikkje å skjere meg og spolere osten med blodsmak, ørlisle bit etter ørvesle bit av og putte den i munnen. Nam.
(dette er forresten ikkje fyrste gongen eg bloggar om ost. Men den osten var eigentleg det stikk motsette av dagens, sterk og valdleg som han var. Fellestrekket deira er den herlege smaken. Og her kom eg på det eg har lese om og hatt førelesing i i dag, nemleg mellomaldarfilosofane sitt syn på venleik, deriblant Thomas Aquinas som meinte at venleiken var mangfaldig, alt kan vere vent på sitt eige premiss so lengje det er i harmoni med sitt vesen, og det vil eg absolutt seie desse særs vene ostane er, og dersom du kan hende har blitt berre litt underhaldt av dette blogg-innlegget, kan eg avslutte med eit sitat frå ein annan mellomaldarfilosof eg las om i dag, han heitte Hugh, og delte inn dei praktiske kunnskapane mennesket har i sju delar, og den seiste er ars theatrum: "the art which provides for and organizes entertainment". Åh, so fint!)