søndag 23. august 2009

Om nokon

Eg vil at han skal døy.
Eg vil at han skal døy smertefullt.
Nei, eg vil at han skal døy ein død av den verre slagen, med fysisk smerte, dødsangt og stor liding over erkjenninga at han skal forlate denne verda.
Og eg vil at kristandommen sine styggaste førestillingar om etterlivet skal vere sanne.

Han kan gjerne gjellast fyrst.
Med sløv og skitten kniv
Ein kan godt gjelle han nokre dagar før han skal døy smertefullt, slik at han får nokre dagar til å kjenne det opne såret og kastraksjonskomplekset.
So lengje før at han akkurat har nådd det punktet der han erkjennar at det kjem til å gå betre, men det har enno ikkje faktisk byrja å gå betre.
Då vert døden verst.

fredag 21. august 2009

Om hylande hud

Den seiste månaden har eg hatt eit sjeldant behov for kroppskontakt. Eg veit ikkje heilt kva det skuldast, kan hende er det ei ny fase i det å vere singel, den altoppslukande leisegheten avtek og ein merkar i staden dei konkrete tinga som vert annleis, som til dømes at ein har uendeleg mykje mindre kroppskontakt enn tidlegare. Nett no er det ingen ting eg tykkjer er deilegare enn ein klem, men eigentleg er ikkje klemming nok; eg vil ligge i skjei, bli massert på ryggen og lyska i håret. Huden min hylar etter at nokon skal ta på den. Det er ganske frustrrande.
Dette har ingenting med sex å gjere, eg trur eigentleg eg kunne tekje i mot kroppskontakt frå kven som helst, og med klede på. Når eg var hjå familiane mine i somamr ergra det meg at eg har fengje ein terskel for å krype opp i mammas fang eller pappas armkrok og bli pjuska til eg sovnar. Kroppskontakt har fengje ein viss plass i litteraturen, utanom prinsessa som lyskar trollet (uønskt kroppskontakt?) kan eg til dømes nemne Jan Erik Vold, som i dei fyrste par-tre diktsamlingane sine har skrive nokre feiande flotte dikt om kor flott det er med hud mot annan hud. Snæksy.
Medisinarar diskuterar om kroppskontakt er eit primærbehov, altso noko menneske treng for å overleve. Det er i alle fall sikkert at små born døyr dersom dei ikkje får tilstrekkeleg kroppskontakt. So eg oppfordrar alle som ynskjer at eg enno skal gå levande blant dykk til å vere føre var: Gje meg kropp!

fredag 14. august 2009

Om å reise frå

Det er tre måtar å reise på; å reise til, reise frå, eller berre reise. Seistnemnte er den ubekymra loffinga, som ofte fører med seg den andre nemnde reisemåten: Å reise frå.
Eg har reist frå ein del stadar, og no har eg vorte gamal nok til at det gjer meg melankolsk. Fyrst og fremst har eg reist frå barndomsheimen min, Fyresdal. Når eg seier at eg har reist frå den, meiner eg at eg ikkje kan kome attende, ikkje til barndomsheimen, det vil alltid vere noko anna.
Dette var dagens banale klisje. Jaja, me treng dei ogso.
Forresten høyrer eg på deLillos sine mest melankolske songar nett no, og snart skal eg reise til Arna og sove i telt, noko eg ikkje har særskilt lyst til med tanke på at senga mi er betre samt at haustkulda har kome, men eg reiser i alle fall ikkje frå senga mi på den måten når eg no reiser til Arna. Til-reiser er alltid ubehagelege på ein annan måte enn frå-reiser, du klarer alltid å gjere det beste ut av til-reiser (eg kjenner meg litt som ein friluftsmann i telt, og det er so lite at ingenting vert stort og skummelt der, berre intimt og hyggeleg), men med frå-reiser risikerer du alltid at du mistar noko eller nokon for alltid.
Som barndomsheimen. Særskilt den delen der eg budde hjå Pappa verkar tapt, ikkje minst fordi pappa har flytta og Proffen, kjære, gode, elska Proffen, er død, og eg skal aldri meir bli møtt av han når eg kjem frå skulen, aldri meir gå grusvegen ned til kastet med han for å bade ein sommarkveld der himmelen driv med solnedgang slik den berre kan det i Hauggrend, og det luktar ei blanding av maursyre frå den store maurtuva, kloakk frå reinseanlegget og markblomar frå vegkanten. Aldri skal eg sjå inn i dei snille kastanjeaugene hans når han sit mellom bordet og sofaen eg sit i for å snakke og kose.
Det forsvann alt når Proffen døydde, og snart flytta pappa og badeturane i brådjupe varme Skredvatn forsvann saman med turane rundt Foldsæ i skog- og møkkalukt, og til slutt flytta eg, kunne ikkje lenger jobbe på bua i Hauggrend, og der var det ogso vekk, dei kokande sommardagane i det dårleg ventilerte bygget, den forseinka mjølkebilen som tilbaud avkjøling når det han leverte måtte inn på kjøla, kundane eg helsa på kvar på sitt vis.

Gradvis, trinn for trinn, forsvann Hauggrend.

Dalen forsvann på ein anna måte, gjekk meir i oppløysing, vaske ut av hybel og eksamen og avslutningsfest med klassa og klemme naboar og butikkeigarar og hybelkameratar før eg brått budde i Fyresdal att for ei lita stund og var ferdig med vidaregåande.

Fara Sabina var mest brutalt, med ein konkret avreisedato, berre ein dag etter at me var komne heim frå turne måtte eg forlate den heimen, klemme og kysse alle, gåver og grining, i det eg og Daniela gjeng ned trappene og ut i bilen, Daniela bannande av di alle skal grine (ho grin snart sjølv), og Niko som plutseleg ikkje klarar å stå i døra lenger eller noko og dukker opp på avsatsen, trur til og med ho gjekk ned trappa, og kikkar på meg med eit rart ansiktsuttrykk, det minna om mjukt porselen dersom noko slikt hadde vore til.

Bergen no, skal ikkje reise i frå på ei stund, men det er det eit par andre som skal veit eg, og uff, det vert ikkje noko kjekt, og eg kjem til å grine, og lure på om hjartet vert større eller mindre av å leggje att bitar av seg sjølv på folk og stadar.

torsdag 6. august 2009

Om store leseopplevingar

Eg har allstøtt lese store mengdar bøkar. Fyrst og fremst romanar, men ogso alle andre skjønnlitterære sjangerar og faglitteratur om alle slag tema.
Eg les enno mykje, men eg har blitt ein anna lesar; eg evnar mindre no enn før å forsvinne heilt inn i ei bok, å la meg begeistre valdsamt, og kan hende av den grunn vert eg lett distrahert vekk frå lesinga og les mindre og i stuttare tidsrom av gongen enn før. Difor har eg ogso mindre forventningar Det tykkjer eg er særs synd, det som brukte å gje meg veldig fine opplevingar gjer meg no ikkje fullt so fine opplevingar, sjølv om dei enno er ganske so gode, lesegledene mine.
Den beste leseopplevinga eg kan minnes er å ligge i senga mi - den gode, knirkete halvannasenga med høge kantar eg hadde hjå pappa - og forventingsfullt høyre pappa, som sat i stolen som no er lenestol på hybelen min, lese diktet som er opninga på Ringenes Herre. Boka han las av var ei vellest pocketutgåve, teipa i ryggen med bokteip og framsidebiletet var eit måleri av Inger Kristensen trur eg, der skinnande alvar kjem gjennom skogen, sikkert scena der dei uforvarande reddar hobbit-følget frå Den Svarte Ryttaren. Eg hadde lese Hobbiten allereie, og høyrt mine foreldre skryte av denne boka endå meir, og ein ting skal Tolkien ha - han skal ha mykje, men ogso dette - det var ein genitrek å setje det mystiske diktet som opning på sagaen sin. Det gjer deg verkeleg nysgjerrig på kva sidene vil fortelje.

Tre ringer for alvene under det blå
Sju er for dverger i saler av sten
Ni for menn som all kjødets gang må gå
Men for Mørkets Herre en eneste en
I det dunkle Mordor hvor skyggene rår

En ring skal samle dem, en ring finne dem
En ring detvinge dem og i mørket binde dem
I det dunkle Mordor hvor skyggene rår

Boka sin slutt gjorde ogso stort inntrykk. Alle heltar burde overleve, men vere tvungne til å reise sin veg på grå skip. Perfekt balanse mellom lukkeleg og tragisk slutt.
Men den slutten på ei bok som fekk det til å suse sterkast i meg, var den seiste setningen i Hundre års ensomhet. I likskap med dei fleste sluttar, gjer den berre meining når ein kjenner heilskapen, men eg må allikevel gjengje han her:

For dem som er dømt til hundre års ensomhet, får aldri en ny sjanse i verden.

Ringenes Herre
har eg lese so ofte at eg har lova meg å ikkje lese han att før eg vert tredve, men Hundre års ensomhet har eg berre lese ei gong. Eg har bestemt meg for å låne han på bilioteket i dag, straks eg er ferdig på jobb, saman med eit par bøkar av Ragnar Hovland - som eg freistar å lese alt av for tida - og Mio, min Mio, ein av klassikarane som enno er ulest. Og sikkert litt til som fangar auga mine inne på biblioteket.

Å jo. Det er kjekt å lese enno. Veldig.

Om store leseopplevingar