torsdag 26. november 2009

Om ein blogg som i dag er eitt år

I dag har herverande blogg fødselsdag, to dagar før forfattaren har det (som alle gode forfattarar i desse postmoderne tider er han levande sjølv om han er død). Det er den tredje bloggen forfattaren medverkar i (noko som ogso visstnok er irrelevant i desse postmoderne tider, men no tykkjer eg eg har gnålt nok om postmodernisme, eg baler nok med det i mitt akademiske liv. Ei gong til skal omgrepet nemnast i herverande innlegg, so får det vere nok). Eigentleg hadde forfattaren tenkt å gjere opp status for året som gjekk, men i og med desse postmoderne tidene (som kan hende er over?), samt at det kan hende høver betre for eit innlegg på forfattaren sin fødselsdag enn bloggen sin fødselsdag (dei er jo so nær kvarandre i tid), skriv han heller blogginnlegg om blogging. Lets go meta!
Denne bloggen har no vara eitt år, dette innlegget er nr. 40 totalt og nr. 33 i år (sjølv om google meiner det er nr. 43 totalt, men då kan ikkje den nettstaden telje. Stol ikkje på Google!). Det er heilt tilfeldig at desse tala fell saman med åremålsdagen, men likevel er det særs interessant: 40 er eitt av dei magiske tala (saman med 3, 7, 9, 12, 144, 333, 666, 999 0g til ein viss grad 6) i vestleg tradisjon, særskilt skjer det mykje action i Bibelen i samband med eit eller anna som har med førti å gjere (dei førti åra i øydemarka osb.). 33 er ogso eit bibelsk tal, so gamal var Jesus då han døydde. I tillegg er de jo to tretal, tretalet er Gud sitt tal, altso er det eit kraftfullt magisk teikn. 33 gjeng diverre ikkje på nokon som helst måte opp i 666 (unnateke at båe to kan delast på 3) men ein kan jo innbille seg det sidan dei på ein måte er visuelt like.
Kva tyder dette merkelege samantreffet? Korleis skal ein tolke herverande vevlogg ut i frå dette? Skal vevloggar i det heile tekje viast seriøs interesse som litteratur og ein del av det offentlege rom?
Dette er ikkje ein politisk blogg/vevlogg. Den handlar om meg sjølv og mitt liv, men på ein litt annan måte enn det eg har inntrykk av at dei felste slike bloggar gjer. Eg trur eg har fortald kva eg har ete til middag i blant, men eg vil påstå (skrytande) at denne bloggen her fyrst og fremst er formmedviten litteratur, ikkje ei dagbok. Det er fyrst og fremst eit eksperiment for min eigen del, der eg øvar meg på å opphøge/nedpåjordatrekke og generalisere banalitetar og eksistensielle kriser eg opplevar i eit språk som gjer det lesverdig for folk som ikkje kjenner meg.
69 % av bloggosfæra er søppel, 29 % er fine dagbøker det er kjekt å lese for vener og kjente av bloggaren, medan 2 % er god litteratur eller viktige bidrag til offentleg ordskifte. Eg håpar eg lukkast i å lage ein blogg som fell inn under seistnemnde kategori. Den fyrste bloggen min var søppel, den andre var laga for å informere folket om ei politisk rørsle, problemet var berre at ingen visste at bloggen fantest. Då mistar slike bloggar poenget sitt.
Eg har hatt kvaler i blant av di eg trur at særs få, om nokon i det heile, les denne bloggen, men etter kvart har eg nesten slutta å bry meg. Som sagt er den fyrst og fremst skrivetrenining og eksperimentering for min eigen del. Eg vert sjølvsagt glad når eg får lesarar, bevares, eg er jo ekshibisjonist av natur, men det gjer ikkje so mykje om det ikkje vert so mange. Eg veit om 4 som les/har lese den, det er eit flott tal (men eg gjentek at eg er PR-kåt nok til å ville ha fleir samstundes!).
I tillegg har bloggen fungert terapeutisk og prokastinerande. Slik som no, her sit eg og skriv blogg i staden for å gjere korrektur på semesteroppgåva mi (og lage endeleg problemstilling...gahg!). Det må eg slutte med.

mandag 23. november 2009

Om å vere so glad og so trist samstundes, av same grunn...

Ting startar, ting varar, og ting tek slutt.
Det ligg mykje foran meg, men det verkar som om det ligg enno meir bak meg, truleg fordi det er noko eg faktisk veit kva er, og difor verkar det meir verkeleg.
Eg er ein av dei som ser seg mykje bakover, utan at det tyder at eg lev i fortida trur eg. Men sjølvsagt set ei slik...livshaldning? sitt preg på sanntida.
Minne er viktig. Å definere seg sjølv og sin situasjon no ut i frå det som har vore, meir enn kva ein vil vere. Kan hende ein måte å ikkje planleggje for mykje på, men kan hende ein måte å ikkje våge å tru på sine eigne draumar ogso.
Eg har vore so lukkeleg. Eg har elska so mykje. Eg veit ikkje om det kjem fleire stunder der eg er heilt lukkeleg eller fleire store kjærleikar. Men eg håpar jo det.
Eg har ogso vore livstrøytt. Lengje. Og eg har vore knust, ikkje fullt so lengje. Eg håpar ikkje slike stunder kjem att. Men ein ser jo fara for det.
Livet er so rart. Ein blir so lett sint på dei ein aldri ville verta sint på, og ein tykkjer stunder ein har gledd seg til er skuffande.
Eg er so trist fordi noko som ein gong gjorde meg glad no er kirurgisk fjerna frå meg. Eg er so glad sidan det tyder ein ny start.
Eg er so trist sidan eg ikkje har nokon garanti for at noko skal bli fint etter dette. Eg er so glad sidan pulsen min har all grunn til å gå litt rolegare no.
Eg veit kva som har skjedd. Eg lurar so på kva som vil skje no. Eg gler meg. Eg er redd. Eg saknar det som var. Eg er glad ting er over.
Det går aldri som Ludolf hadde tenkt seg, men det kan egentlig være det samme...

lørdag 14. november 2009

Om fem personar eg gjerne skulla ha lukta i nakken

Dersom eg minnes rett, er dette fyrste venda eg legg ut ei "prefabrikert liste" her på bloggen. Eg fann denne i går, på ein blogg eg ogso fann i går, og det er det snålaste (i Telemark og visse tilstøtande område tyder "snål" "søt", ikkje "rar") eg har sett på lengje. Eg blei nesten litt forelska i bloggaren sidan ho hadde slik ein blogg. Den har fengje vevadressa http://hjartesmil.blogg.no/, dersom nokon vil sjå med sjavsyn kva vidunder dette er (og det vil de vel).

Attende til lista. Eller, berre delvis, eg vil gjarne reflektere litt over kvifor ein absolutt skal ville lukte folk i nakken. Eg trur det er av di nakken er ganske intim, det er ei erogen sone og tett opp til hovudet, samstundes er den ikkje so privat som andletet. Auge i nakken har folk flest ikkje, difor kan ein snike seg bakpå dei og lukte dei i denne augelause kroppsdelen før den delen av dei som har auge får eit sukk for seg. Viktigast av alt trur eg at nakkar - helst halsgroper, men ogso nakker - luktar særs godt: Eg gjeng ut i frå at mykje kåtifiserande, naturleg godlukt strøymer ut frå ein eller annan kjertel i nærleiken.

Her kjem dei fem lenge påventa personane:

1. Galadriel. Fordi ho er det venaste som finnest, og av di det ikkje sømer seg i det heile å lukte ho i nakken. Lukta hennar ligg utanfor mine førestillingsevner. Og jo, ho finnest. Eg har sjølv sett ho, so då må det vere sant.
2. Han trøndaren eg har hatt kunsthistorie-førelesingar med. Fordi han har halvlangt, blondt hår eg hadde likt å kjenne samstundes som eg lukta, og dessutan tykkjer eg han er veldig mannemannete og dyrisk på ein veldig bra måte. Eg trur han luktar ganske kraftig, kroppsarbeid i skogen og rockekonsert, eg kjem nok til å bli overvelda.
3. Han fine vakta på Kvarteret. Fordi han eigentleg er det stikk motsette av trøndaren, forfina og med ein feminin sjarme. Eg trur han luktar krydra og elegant, som ein raudvin for viderekomne, ogso er eg sikker på at det er eit element der som kjem til å overraske meg stort.
4. Den minste av baristaane på kafeen der eg har personalrabatt. Fordi ho er prototypen på ein viss slag venleik, håret hennar er so langt og fint at eg både hdde forsvunne i det og det ville bidratt mykje til lukta, og av di det hadde vore festleg å lene seg so langt ned for å lukte i ein nakke. Eg trur ho luktar vanilje, mjølk og alle slike rare, kvinnelege lukter.
5. Skodespelaren som spelar hovudrolla i "Mannen som elsket Yngve", og som eg aldri minnes namnet på. Fordi han får meg til å få lyst til å ta han i armane og svinge han rundt og rundt når han smiler, dessutan har han halvlangt raudt hår som eit ekstra sansepluss. Eg trur han lukter slike koslege, urnorske ting, graut med kanel, skillingsbollar og appelsin på påskefjellet.

Om inspirasjon

Eg er midt oppe i eksamen, nærare bestemt heimeeksamen. Eg er nesten ferdig no, til trass for at eg mest aldri har kjent meg inspirert til å skrive denne veka.
Kva er eigentleg inspirasjon? Eg kjenner meg oftast inspirert om kvelden, ofte er det ein inspirasjon utan retning, berre ei trong til å handle, skrive, utføre eit eller anna. Andre gonger får eg slåande idear og må realisere dei, det er oftast ein anna slag inspirasjon, som sjeldant fører til at noko vert gjort ferdig, men at noko nytt vert påbyrja. Til slutt er det den inspirasjonen eg får når eg har satt i gang med noko eg eigentleg ikkje hadde inspirasjon til i det heile, og etter kvart som eg kjem inn i materien dukkar inspirasjonen opp.
Eg har ikkje komme nærare nokon definisjon, eller kan hende har eg det. Inspirasjon er relativt synonymt med lyst. Det er ein trong til å gjere noko, ei gledje ved å gjere det du gjer. Det viktigaste kjenneteiknet ved å jobbe inspirert for min del er at utfordrande ting sjåast på som spennande ting å løyse, ikkje som eit ork. I tillegg gløymer eg tida når eg er inspirert, eller eg er særs merksam på at den gjeng for fort, ikkje for sakte. Samstundes er ikkje inspirasjon berre å ha lyst til noko - eg har ofte lyst til å skrive utan å vere det minste inspirert. Det må vere eit overskot, ein energi i meg, noko som gjer at eg kan gyve på.
Kva skapar denne energien? Mykje: Ting eg ser rundt meg, folk eg snakkar med, ting eg les. Det er mest umogleg å oppsøkje inspirasjonen, det kjem mykje an på sinnsstemninga eg er i trur eg. Det som verkar best er å slentre rundt i byen.
Sidan inspirasjonen vanskeleg let seg framkalle er den ubrukeleg som naudsynt arbeidsverkty, eg er nøydd til å jobbe ogso utan inspirasjon. Eg har funne ut at den oftast kjem etter kvart dersom eg driv med noko eg har stor grad av fridom i, og dersom eg ikkje har mange ting som forstyrrar meg i omverda eller mentalt. Ofte heng desse to tinga saman.
Eksamensoppgåvene me har fengje er ikkje so veldig interessante, det vil seie, dei er jo det, men særs, særs lite tøylege. Det gjer meg misnøgd. I tillegg har eg, sjeldant nok, laga ein stram disposisjon av di eg berre har ei veke på meg. Slik planlegging har eg sjeldan gjort korkje i akademisk eller skjønnlitterær skriving, eller i brev forsovidt, og det hemmar inspirasjonen og skrivegleda enno meir - det vert ikkje so lett å vere inspirert når ein meir eller mindre veit kva ein skal skrive i overimorgon. I blant har den kome, dog. Ofte som ein inspirasjon til å vere flåsete. Då skriv eg at Guernica av Mister Pablo ikkje argumenterar deskriptivt av di ingen enno har funne opp ei bombe som får menneske til å sjå ut som Picasso-figurar, lagar nokre kreative nynorsknyord, før eg finn ut at no bør eg halde meg til sjanger og kommunikasjonssituasjon her og det er nok best å gå heim for å sjå på gamle Disney-filmar i staden, so får inspirasjonen ha det so godt, sidan den berre dukkar opp for å mobbe akademia.

fredag 6. november 2009

Om minna ein får av å sjå gamle tekstar

Dersom eg har skrive noko særs personeleg, er det naturleg at ein masse minne flommar opp i meg når eg ser teksten att. Mei uventa var det at ei semesteroppgåve som har ligge i dvale (det vil seie vore innsendt til rettleiing) hadde same verknad på meg når eg gjennomgjek den med rettleiar.
Oi, tenkte eg. Denne oppgåva vart unnfanga når eg kjeda meg på jobb i sommar og kom over YouTube-videoen eg i hovudsak skriv om, den fekk sin ganske gode tidlege start som eit fylgje av min semesterstartentusiasme, der eg påtok meg tidleg presentasjon av semesteroppgåve og difor skreiv ein god del ganske tidleg, medan sluttføringa av utkastet er derimot eit minne om stress der eg ikkej ville anna enn å bli ferdig med utkast, pensumlesing og alt slikt og ta fri. Sterkast var det kan hende å kome på den dagen eg sat, på nervepasientstadiet av utanforhet, i vindauget på ein kafe eg mest ikkje hadde vore på før og las tilleggpensum til oppgåva, og på denne særs ukomfortable, psykologisk dramatiske dagen blei mange av dei sentrale ideane til oppgåva tenkt fram.
Vegleiinga gjekk strålande. Kan hende syner det at både keisemd, ambisjonar, seiste liten-stress og mental ustabilitet hjelp på kreativiteten. I alle fall dersom ingen av dei får rå grunnen åleine.