torsdag 30. desember 2010

Om å lande i India

Altso, eg forsov meg til toget. Heldigvis ikkje til heile turen, då hadde eg nok byrja å grine og deretter reist for å tilbringje resten av året på den straum- og vasslause støylen til bestemor, utan annan proviant enn kapteinkjeks og kvitlauk (for å unngå skjørbuk) for å spekje mitt kjød.
Flott det gjeng an å fly, eg braut alle prinsippa mine og tok mitt fyrste innanlandsfly. Lovar å aldri gjere det att. Etter å ha hengt ei stund på Gardermoen hang eg litt lengjer på Zurich Airport, nærare bestemt i Sone D, bebudd av robotliknande automatar som lagar dårleg kaffi og ei rekkje folk som forsvann i ein gang dei aldri kom ut av. Kor blei dei av? Det var turen sitt fyrste mysterium.
I India dukkar ikkje sjåføren vår opp, minibankane verkar ikkje og me har ikkje kontantar, korkje norske, indiske eller sveitsiske. Det næraste me kjem er min istykkerrivne euroseddel, men indarane har eit eller anna oppeng i at pengesedlane skal vere perfekte, so noko håp for min utanlandske fille finst det ikkje. Mirakla si tid er heldigvis ikkje forbi, og me kjem oss til eit slags hotell i Colaba, Mumbai, der sengene luktar piss og det er fullt av edderkoppar (til å ete opp mygg og kakerlakkar). Eg legg meg ganske redd, sidan me framleis ikkje har klart å ta ut pengar og nattlege indiske gater er lite innbydande. Blir me ikkje rana, blir me arresterte for ikkje å ha kunne betale hotellet og bankas opp i indiske fengsel, liksom.
(Digresjon: Å vere forelska og redd samstundes er litt fint)
Fyrste morgon i India vaknar reisefylgjet mitt med myggstikk og forkjøling gjeve av aircondition-apparatet, samt den noko merkelege kjensla av å vere på ein båt. Me et frukost på ein stad full av skulande indiske menn og får endeleg tekje ut pengar. Dagen nyttar me med å få kultursjokk på ymse måtar, ikkje minst er det utfordrande å krysse vegen. Eg blir overfalt og velsikna av ein heilag mann som deretter vil ha pengar, og håpar inderleg at ikkje Krishna vender velsikninga om sidan eg ikkje gav hans utskremde ein einaste rupi (ber i same vending om at Krishna gjev litt av sin ufattelege venleik til disiplane sine, nokon av dei treng det sårt). Me får kjenne indiske salstriks på kroppen, et gatemat, ser gateborn, og kjenner oss kvite.
Dagen etter gjeng me på brun pub til lunsj og ser tannlause gamle menn drikke utvatna whisky av kjøkkenglas, før me freistar å kjøpe billettar til Goa. Me blir lurt av ein tynn mann med snabelsko som påstend at reisefylgjet mitt ikkje likar byen hans, før han sel oss bussbillettar til fire gonger den faktiske prisen. Håpar verkeleg toget var utselt slik han sa, for den bussturen var litt smertefull. Heldigvis var eg so sliten av å ha kasta opp heile dagen at eg klarte å sove. Eg datt ikkje ned i midtgangen, heller.
Påfølgjande dag byrjar me å få byen sin rytme inn i kroppen. Det er deileg. Me er framleis veldig kvite, men det gjeng betre, og no byrjar eigentleg alt å gå seg til, og no er alt klart for oss slik at me skal bli forelska i Mumbai og India.
N

torsdag 2. desember 2010

Om at eg...

...tenkjer so mykje på deg at eg kyssar dusjveggane og vaknar med puta i armane

tirsdag 30. november 2010

Om å vere redd for å ikkje kome i hamn denne gongen

Merkeleg, er det ikkje, korleis alt som burde vore fint blir om ikkje ikkje-fint, so i alle fall ikkje so fint som det kunne ha vore, når det ligg ting og grumlar i området rundt nyrene og hjartet.
For fyrste gong kjenner eg at eg har gapa over for mykje, og at einskilde ting berre glir ut av hendane på meg, ut av min kontroll. Før har eg alltid hatt kontroll på alt anna enn livet mitt, no verkar det som om eg ikkje har kontroll på noko. Eg har masse å gjere, men det einaste eg har lyst til å gjere, er å kline, noko eg tykkjer eg gjer for lite sjølv om eg kan hende burde nedprioritere det fram til eg har gjort alt ana eg bør gjere. Som eksamen. Men snart skal eg på tur og då kan eg ikkje kline. Det blir godt å reise lenger vekk enn eg har vore nokon gong uansett.
Merkeleg og, korleis det gjeng an å analysere og gruble over alt for alt for mange ting, eg kjenner at spontanitet byrjar å bli eit framandord grunna eit alt for høgt refleksjonsnivå, tenk om eg kunne leggje den hjernehalvdelen frå meg når eg ville. Merkeleg at alle spøkelsa er der framleis, demonar frå eitt og tre og seks og åtte år attende, og dei bråkar og dukkar opp att no, sjølv om eg burde ha vore ferdige med dei og le av dei, kvifor bryr eg meg, de har ingen ting med den eg er no å gjere, gå vekk, eg er stor og sikker på meg no.
Merkeleg korleis fleire ting slutta før dei byrja skikkeleg. Eg lurar på korleis det gjeng med dykk, og håpar det ikkje blir slik denne gongen. Eg trur eigentleg ikkje det, håpar ikkje det, men alle nerver i kroppen for alt som skal skje og rekkjast dreg opp angsten. Håpar desember kan bli eit lite vakuum fylt av lite anna enn mangoar og jolekaker, for eg treng eit nytt år no. Sjølv om eit langt godt kyss på kvar side av månaden, det kan eg godt få i tillegg.

mandag 22. november 2010

Om Mørkets Hjerte

Skrekk...

...og gru, er ord som alltid vil fylgje oss. Eg snakkar ikkje om iskalde grøss som får deg til å riste av gledje, ikkje om det sublime eller om abjeksjon, men om den valdsamme stillheiten. Den som kjem etter at nokon har knust skallen til ein katt. Den einaste lyden omnane si utbrente aske har. Den som sit i strupehovudet ditt etter at du har vandra over enger dekt av knoklar.
Det er ei lang ferd, men djupt inni deg sjølv ligg det mørke hjertet. Vilja til å ta liv. Visjonen å drepe. Det som er kaldt og brennande på same tid. Og mørkt, gud, so mørkt det er inni oss.

onsdag 17. november 2010

Om deg som søv burt dine draumar

Det er so lett å berre vente, sitje å sjå ut av glaset, på måkene som flyg rundt den raude kyrkja, og vente og håpe. Drøyme om ting like handfast som mursteinsveggen du lenar deg mot når du ikkje orkar sjå ut i sola lenger.
Me drøymte om kvarandre, og drøymte kvarandre fram til me blei konkrete som betong og mjuke som ein grasplen om hausten, og so sov me draumane burt. Eg sovna inn i tornerosesøvna, og du sovna inn i snøkvitsøvna. Medan lippene våre blei til glas byrja eg å drøyme om andre stadar, det same gjorde du, og denne gongen kjem me ikkje til å sove dei bort. Men eg kjem til å sakne deg når du er vekk, og me skuldar kvarandre ein klem.

onsdag 10. november 2010

Om at kjærleiken sit (eller dei vitskaplege prova på at at ein legg att ein bit av hjartet sitt kvar gong ein elskar)

Kvantefysikken har funne sterke indisium på at partiklar kan kommunisere med kvarandre. Dessutan at dei kan vere fleire stadar samstundes.

Den filosofiske fenomenologien hevdar det finst eit kroppsleg minne, at kroppen minnes korleis handlingar skal utføras, og at den kjenner att ting den rører ved dersom den har rørt ved dei før. Dessutan at kroppen kan forlengjast: Når du nyttar ein hamar, vert hamaren som ein del av kroppen din å rekne. Når du køyrer bil, vert du og bilen same kropp.

Dette er blant dei alle nydlegaste tankane eg kan tenkje meg, dei opnar for so mykje. At minnet om alt hår eg har stryke gjennom framleis ligg mellom fingrane mine. At to hjarte kan snakke saman. At to elskande faktisk kan vere ein, ikkje minst.

Ven vitskap.

torsdag 4. november 2010

Om å reise ut på Det Store Eventyret

Nokon dreg, og nokon blir verande. Eg har ein god ven som, i ei elles lystig telefonsamtale, reagerte slik på at eg sa eg vurderar å ta master i Nederland eller USA:
«Du reiser alltid til plassar langt vekk, du. Og er vekk lengje.»
Kanskje. Denne gongen er det no eg som blir verande. Og eg ventar til du kjem heim igjen. I mellomtida skal eg danse vekk blå dagar, og grå dagar. For: Kjærleiken er han som tek gleda med seg og etterlet seg sorga, men han kjem ogso med sprudlande, festlege cavabobler og rolege, kvardagslege kaffikoppar med hjarte i. Dei tek han ikkje med seg, heller ikkje dei svingande danseskoa eller dei dansande tankane han gav deg.


'Cause not everyone can relate to what you and I appreciate...

So long, old bean, it's been a dream
being with you, I couldn't tell us apart
oh and I know, neither could you

Don't forget me when you float downstreams on a moon beam
So long, old bean.

fredag 29. oktober 2010

Om 4 kjendisar eg gjerne skulle vore gift med



Ingrid Olava. Med eit atterhald: Eg må sitje på fanget hennar heile dagen, og ho skal syngje coverversjonen sin av "Her kommer vinteren". Eg trudde aldri eg skulle seie det, men hennar versjon er betre enn Jokke sin. Penare enn originalen sin opphavsmann er ho og. Og godt koneemne-namn!




Michael Cera. Åh, han er so søt! Eg får lyst til å klemme han kjempelengje kvar gong eg ser han (på film, eg ser han sjelden i den fysiske verda, diverre). Ikkje berre er han søt, han klarar å vere tøff og sexy med bart ogso, som de ser her.



Om Michael er søt, er Mitch heit. Ein av dei aller heitaste eg veit om. Eg hadde eigentleg lyst til å leggje ut eit nakenbilete av han, men slik ein blogg skal ikkje dette bli. Uansett: Hadde han vore mannen min, hadde me ikkje gått ut av senga.



Sigrid: Eg vil gjerne vere kjærasten din! Blonde, fine sjarmtroll! Stopp jakta og kom til Bergen!

torsdag 7. oktober 2010

Om den raraste guten som har sove i senga mi

Eg plukka han opp på fjellet, der han sto og såg på stjernene. Han skulle ikkje lenger enn til Røldal, men likevel blei han med heile vegen til Bergen.
Han sov hjå meg den natta, eller rettare dagen, men dag og natt gjekk i eitt og eg er enno ikkje sikker på kor lengje det varte. Han var ljoshåra sjølvsagt, og liten, med austlandsdialekt og sans for utdøyande ord. Kjakane hans hadde høge bein og mellom tærne hadde han ein føflekk som såg ut som ein L.
Han påsto at eg var modellmateriale, og når eg litt fornærma snøfta "nei", kyssa han meg slik dei kysser i mellomamerikanske filmar.
Eg har eigentleg aldri fått so mange kompliment på ei gong som eg fekk av han.
Etter at me hadde lege saman, i dusjen, vaska han tennene med dusjstråla. Han gjekk tidleg neste morgon, etter å ha gjeve meg ein kort stiv klem. Han song då han gjekk nedover gata.

torsdag 30. september 2010

Om kanalane i Amsterdam

Amsterdam er truleg den byen i verda med flest kanalar. Fleire enn Venezia.
Til gjengjeld er kanalane i Venezia einaste farbare veg for alle andre i fotgjengarar, medan det i Amsterdam dett ca. ein bil i veka frå veg til kanal i mislukka freistnad på lukeparkering.
Ein vert ogso advara i alle reiseguidar mot å ete sopp åleine i Amsterdam, sidan den sterke opplevinga kan føre til at du i ei semi-viljeshandling styrtar deg sjølv i ein kanal.
Nei, eg snakkar ikkje om sjukt gode kantarellar.
Når me er inne på slike rusmiddel, lurar eg på om det er nokon som røyker seg sopass fjerne at dei berre spaserar rett fram og ut i ein kanal. Eg fann korkje åtvaringar, statistikk eller sjølvsyn som kunne seie meg noko om det.
Når kanalane ikkje er flyt av bilar og tripperar, er det mange guidebåtar, eller kanalbussar, der. Minst sju ulike selskap, mellom anna eit som heiter Fun Tours. Det bør vere gøy. Eg tok ein annan tur, det var ikkje so stas. Dei orienterte oss mellom ana om husbåtane me kunne sjå i nemnte kanalar, om at dei ulovleg parkerte ikkje var kobla til kommunal straum og kommunalt vatn.
Overraskande.

Eg har veldig lyst til å flytte til Amsterdam no, og bu i ein husbåt. Han skal vere gul og ha mange blomsterkasser. Og eit lite tårn der eg skal sitje på kalde, klare haustkveldar og kikke på dei kjempesmale husa (smale sidan eigedomsskatten før gjekk på fasadebreidde) og tenkje på at nederlandsk renessanse er mykje artigare enn italiensk renessanse, i det minste når det kjem til arkitektur.

Å døme etter alle dei italienske turistane, er Nederland framleis artigare enn Italia. Eg trur eg må flytte ned for å finne ut om det stemmer.
Og innreie husbåten med tng eg finn her

lørdag 18. september 2010

Om tre gode grunnar til å kome innom Det Lille Kaffekompaniet imorgon ettermiddag

* Eg er den einaste baristaen i Bergen som spør om du vil ha mjokk i kaffien og som forklarar at toalettet ligg bak den einaste dynna i lokalet.
* Eg har "Pinkys sang" på vere-på-jobb-på-kaffibar-ein-haustkveld-spelelista mi. Kor ofte får du høyre Kaptein Sabeltannsongar på kafe?
* Me har Bergens beste kaffi. Det har folket sagt.

tirsdag 14. september 2010

Om å lære noko du ikkje vil læra frå nokon du ikkje vil lære noko av

Eg trur det er det viktigaste du lærar.
For å vere snusfornuftig, og det er noko eg er flink til.
Whatever doesn't kill you, makes you stronger. Kan hende, om ein minnes at det gjeng an å bli drepen sakte.
Heldigvis er verda ganske flott. Og for å øve meg i å snakke opnare om alt mogleg skal eg byrje her i det små, ved å kalle han lisle vene (som smilte til meg venare enn noko gong her om natta, og som kan hende skrive tidlegare er noko av det vanskelege med han at han eigentleg ikkje smilar) for L på herverande nettstad.
Og i løpet av månaden skal eg ringe folk; fråreiste vener og gamle kjærastar og storesystra i ein annan by, og vere glad i dei på telefonen.
No gler eg meg til å sove, draume om stavkyrkjer, og ete frukost med alle i morgon.
Det er kan hende synd på menneska, men det er ikkje særskilt synd på meg.

torsdag 9. september 2010

Om swinging dancing shoes

Eg likar best å gå berrføtt. I Italia meir enn nokon anan stad, men der fekk eg ikkje lov. Slikt gjer ein berre ikkje i paven sitt land, og eg hadde fått streng beskjed om å ikkje skjemme ut teateret for dei landsbybuarane. Dei var enno skeptiske, etter tredve år.
(Eg skjemte ut teateret ved eit par høve, men det er fire andre historier).
Ikkje so rart at det tok lang tid før eg fekk sansen for sko, altso. Det hjalp nok å flytte til Bergen. Som min særs antimaterialistiske pappa sa; her treng ein faktisk å bytte sko tre gonger i løpet av ein dag.
Veit likevel at eg blei fanga før, faktisk nytta eg mine fyrste kjærleikssko (dei tidlegare skoa mine hadde vore meir som ynskte born) for fyrste gong dei dagane me hadde flyttesjau vekk fr det huset eg hadde budd med pappa dei fleste barneåra mine. Eg har dei framleis, nektar å kaste dei, nektar å pakke dei vekk, sjølv om såla berre heng fast i læret med nokre trådar, for ingen sko pustar so herleg, eller er so VANVITTIG gule og grøne! Sjølv om fargane rett nok har falma og er blitt grumas til leiar dei framleis hugen min opp mot høgare sfærer. Anagogiske sko.
I ei liknande forfatning er mine fyrste converse, som i tillegg er eit nummer for små, og altso mest umogege å få på og av, særskilt når dei er våte, og det blir dei jo ofte her. Det er ikkje kvar regnversdag eg orkar å ta på dei tunge støvlane, sjølv om dei er dekt av peonar og asters, og utmerkte å danse salsa i.
Danse: Eg har to skopar som kom i skoask der det sto "swinging dancing shoes". Det eine paret er favorittane mine for tida, eg likar dei betre enn eg likar fleire menneske eg kjenner. Skinnande raude, Elvis og dei blå skoa kan bere gå heim, mine er rraude som ein god tomatsaus og hjarte i anatomibøker for born. Saman med dei grøne buksene mine skal dei valse inn i solnedgangen.
Som sjølvsagt er lilla.

tirsdag 7. september 2010

Om dagane som rir avgarde som ville hestar

Semesteret har hatt ein pangstart, slik å forstå at timane gjeng like fort som ei kule. Ingen eviglange dagar på lesesalen og få keisame, inaktive kveldar. Eg saknar det mest. Særskilt når eg ikkje har nokon til å klø meg i nakken om kvelden.
Eg blir melankolsk av å vere sliten, særskilt når det kjennes som om dagane er so tunge av innhald at dei berre glir ut av hendene på meg. Eg vil ha alt eg har hatt som eg ikkje har no, og alt eg aldri har hatt vi eg og gjerne ha. Det er eit slags fys etter noko ana, eller kan hende det er ein reell svolt.
I alle fall tek eg meg iblant å lengte heilt attende til den gongen livet var roleg og keisamt, med mest bøker og meg sjølv, og varsamt oppdekne tebord. Menneske er so støyande, meg sjølv godt inkludert.

torsdag 2. september 2010

Om stadar eg har vore som eg aldri skal attende til.

Retorikar som eg er, oppteken av einskildhendinga, trur eg at det ikkje berre er arkitekturen, landskapet, luktene som gjer ein stad, men ogso menneska (sjølvsagt) som er forgjengelege. Enno meir forgjengelege er samhandlingane menneske i mellom, veret og det me fann på når me var nettopp der, og difor tykkjer eg det gjer meining at eg aldri kjem attende til ein stad. Det gjer meg trist å vite at eg aldri kjem attende til området rundt Kurfürstendamm i Berlin, eller kan hende oppsøkjer eg adressene der, men det vil ikkje vere mykje kaldare enn vanleg i Berlin, eg kjem ikkje til å ha ein tigerkjærast, damene i resepsjonen kjem ikkje til å vere bakfulle og pengane kjem til å vere fleire eller færre. La Vucciria på same måte, stanken kjem til å dra fram alle minna, men eg skal ikkje stå på balkongen til Signora Maria, skal ikkje rigge ljos i ein stall, skal ikkje site i timesvis foran ei øydelagt dør og kjenne frityrlukta frå naboen, skal ikkje gå gateløpa rundt og rundt medan eg et is og snakkar drit om sjefen.

Verst er det vel at eg aldri meir skal attende til heimbygda mi. Det kjem ikkje fleire slike påsker med alle syskenborna og tantene sin samla galskap og skiglede, slike joleftenar med ete- presang- og spelegilde, slike sommerar med teater, fjerne slektingar, marinering i ferskvatn og benkesitjing i heile sentrum. Slike kvardagar. Og dei er minst like mykje Fyresdal som Vikfjell, Fyresvatn og Folkevang er det.
Eg kjem aldri attende.

mandag 30. august 2010

Om ikveld

No sit eg eismall ved kjøkkenbordet, berre tastaturet som slår, klokka som slår, kjøleskåpet som brummar, dei farga ljosa som strålar fredeleg held meg med selskap. Snart skal eg leggje meg og lese eit langt kapittel i ei fantastisk bok eg ikkje har tatt meg tid til å lese nok i i det seiste. Kanelbutikkene, Bruno Schulz, forteljingar/noveller/ein roman, barokk og fabulerande, og like sanseleg som lukta av ostepop og kjekke menn, les ho.
Eg har lese om bilete i dag, om bilete som bilete, og øva meg i å skrive kunstkritikk. Det er rart at det skulle bli kaffi og bilete som pregar store delar av universitetsdagane mine, eg som eigentleg kom med te og tekst som tyngste ballast. Eg er ein nerd, seier dei eg bur saman med. Eg er usamd, seier eg. Sanninga er vel midt i mellom: Eg er glad i å vere paradoksal, og flink til å vere ein allsidig nerd. Kan hende er det det dei kalte flogvit i gamle dagar, men eg kjenner meg alt for dum til å vere det. Særskilt når eg les bøkar eller gjeng på førelesingar av flinke professorar, eller når eg studerar krava for å kome inn på Berkeley. For naiv i høve til og med for liten kunnskap om bilete, dei som er so mektige og farlege, og for dårleg ein skribent til å skape gode tekstar om dei. I mitt kunstkritiske essay klarte eg å nemne Miro sju gonger på litt over ei side, det er ikkje heilt bra. Namneslepping av denne verda.
Slik tenkjer eg, og lakenskrekken aukar proporsjonalt med alt det eg sublimerar inn i hjernen min slik at natta vert fyllt av ville draumebilete, der eg står på brygga heime, vatnet stormar og eg diskuterar Det Sublime som nett no ogso er trygt smamn med ein intellektuell kjendis i lang frakk, før eg brått sit i ei stove med fem tyrkiske menn og får han eg tenkjer mest på nett no slengt inn av dørvakta (i mitt hus?), mørbanka, grinande, og avvisande ovanfor all trøyst.
Kan hende eg berre er litt skrullete. Bah, skrull, nerding eller flogvit, omgrep er fattige, det er einskildfenomena som tel. Difor legg eg meg trygt. Eg gler meg.

Om å sniffe og lukte duftar og stankar

Brått kom eg på Pondus: Det luktar svett pung. Eller ostepop. Klassiske fraser derifrå, på klassisk bergensk ordkunstvis.
Eg er usamd med Joachim og Patrick. Korkje svett pung eller ostepop luktar so ille som mange skal ha det til, sjølv om eg neppe ville nytta nokon av dei som parfyme.
Uansett: Lukt er fint. Proust og syrinane, liksom. Eg har det på same vis: Luktar eg syriner, tenkjer eg straks på gatene heime. Endå meir dersom eg kjenner den sjeldnare lukta av hegg. Hjerneforskarar (ikkje rakettforskarar) meiner at luktesansen, som vår eldste sans, er mest knytt saman med instinkt, det undermedvitne, minna våre. Berre tenk på feromon. Alle som har lukta nokon dei likar godt i nakken bør vite kva eg meiner. Åh, so godt folk luktar i nakken!
Eg var barnevakt her om dagen for ein liten gut, og det slo meg kor annleis han lukta enn dei vaksnare menneska eg vanlegvis tilbringar tid med. Overraskande surt, ein kunne merke at han framleis har ein sterk mjølkebasert diett. Samstundes var lukta hans so rein: Dette er hud, ingen deodorant, parfyme, svette eller feromon.
Heilt til han bæsja på seg.

Om lukt er instinktivt og opphaveleg, har eg av å jobbe med kaffi lært at ur-sansen likevel kan kultiverast i høg grad. Eg tykkjer det er intenst fascinerande at steikte frø frå same blante kan lukte so ulike ting som frå rått kjøt, akkurat slik eg minnes det frå marknaden i Palermo, til vanilje og lime. Få ting luktar so godt og variert som kaffi - ingen ting har so mange identifiserte aromastoff. Ein av mine topp ti sanseopplevignar er å grave hendane mine ned i ein stor boks espressobrente bøner (eg er sjølvsagt rein på hendene) og kjenne lukta stige opp, samstundes som eg kjenner dei oljete bønene gli mellom fingrane mine og høyrer dei risle ned i boksen. Nam.
Like god er ikkje kaffilukta blanda med den ogso elles gode hudlukta, det erfarar eg frå min egen kropp kvar gong eg er ferdig på jobb. Trass dette kjenner eg at eg blir fornærma dersom nokon uttalar seg mot slik kvasikaffilukt.
Til dømes når eg låg tett på, og saug inn dufta av, han lisle vene, og fekk servert kommentaren: "Du lukter kaffe". Turnoff. Og eg blei fornærma, sjølv om det var sant nok.
Nett no luktar eg ikkje kaffi, og eg skulle gjerne ha loge ved sida av han. Eg var kostbar i dag, og angrar litt, sjølv om eg er litt nøgd òg. Men han var jo veldig veldig fin i dag, om mogleg meir enn vanleg, og lukta heilt fantastisk.

søndag 22. august 2010

Om ein som ikkje har opna døra (og no er kassert?)

Berre so du veit det, so er eg dritsur på deg. Eg kjenner same uro i kroppen som fylgte med kjærleikssorga i sommar, og eg kjem på kvifor eg ikkje er so overvettes begeistra for slike ljose kveldar, og eg har lyst til å drikke cava med deg, og det sitrar i kjønnsorgan og rumpehol og det er ei stor hand inne i magen min og kring hjartet, og øyret sitrar det ogso faktisk, og lippene, kyss meg, eller ver i det minste hyggeleg mot meg, svar på henvendingane mine for å nytte eit heilt gruvsamt ord, eg er berre snill og dette er ikkje farleg, og vil du det so skal eg gå (trur eg, nei eg veit, eg skal vere snill som eg sa), og me kan berre vere venner og gløyme dei to nettene me har hatt på den måten, men eg vil aller gjernast ha fleire av dei, for eg er so forelska at eg vert toskete og når du er so JÆVLA UMOGLEG vert det mindre moro enn det er slitsamt, du tek opp ein stor del av min kognitive aktivitet, og den cerebrale aktiviteten elles ogso er eg redd, gud veit kva det undermedvitne i meg styrer med, og stakkar det ekteparet som sat ved sidan av meg på den flyturen der eg er mest sikker på at eg grov meg heftig i skrittet medan eg sov, det var deg eg tenkte på då, ja for du er jævla fin og det er so trist dersom du ikkje kan spele ut det, ver fin, men ta imot dei som beundrar deg ogso, eg kan godt hjelpe men ikkje sukk, snakk, du har allereie gjeve etter for driftene dine og det er bra so du ikkje vert som ein katolsk prest eller det som verre er, og eg veit at dette ikkje var nokon eksprementeringslyst berre, ut frå den store trongen og det fine fine sukket du kom med då du ville sjå, yo sexy, kan hende kan me møtast under endå betre tilhøve neste gong, gjerne allereie i natt?

«True love never runs smooth»

tirsdag 17. august 2010

Om bare

...nokon kunne opne ei dør.

Eg sa ei gong (eller eigentleg fleire gonger) at eg ikkje finst sjalu.
Det var langt i frå sant. Eg er kjempesjalu, berre på litt andre måtar enn prototypen på sjalusi (noko eg håpar alle sjalu menneske er, elles hadde livet vore litt vel likt amerikanske TV-seriar).
I kveld hadde det kunne vore fullt av sjalusi rundt meg, eg kunne hatt ein gyldig grunn for det. Likevel ikkje, landstøtinga skapte ingen grønne bølgjer som traff meg og skaka meg opp. Berre mjuke, blå som kjærteiknar og gjer meg glad. Eg er ikkje sjalu, eg er tvert om veldig, veldig glad.

Dette er ikkje sjølvfornekting eller sorgarbeid i form av omskriving. Det er akkurat det det forhåpentlegvis minnar om: Indre jubel. Nett som denne lisle teksten, skriven i den andre enden av denne historia, men likevel på passande vis særs høveleg nett no:

Bergensonsdagar
kan ein gå til KRIK
for gratis fråtsing til magen
og Jesuspåfyll til hjartet.

Heldigvis
er hjartet mitt
allereie fylt
av deg.

Eller som dette, frå ein heilt annan historie:

Jeg er fri! Jeg er fri! Jeg er fri!
Mit fangenskabs liv er forbi!
Jeg er fri som en fugl! Jeg er fri!

For fyrste, og forhåpantlegvis einaste gong, set eg inn eit smilefjes på herverande vevlogg:

:D

søndag 15. august 2010

Om bukser og når ein kan nytte dei

Best er mannen bukselaus. Naken er alltid best, og kilt er heller ikkje å forakte, for ikkje å snakke om slike varme vetterdagar (ja, dei kan vere særs varme. Inne, når ein fyrar for fullt og bikkjene steikar hjernen sin under omnen) der ein kan gå rundt i stilongs, og ikkje noko anna, heilt til ein sovnar og legg se i reint sengetøy.
Likevel har bukser sine fordelar. Dei er ofte stilige, og framhevar rompa på ein fordelaktig måte, dersom ein er so heldig å ha ei rompe som vert fordelaktig framheva av bukser (sitat bestemor: "Jeg skjønner ikke at folk med så store ender kjøper eg bukser!"). Ikkje minst finst dei i eit uttal former og fargar. Eg var i mi tid kjent (les:berykta) for mine oransje bukser, men eg har diverre ingen slike lengjer. Til gjengjeld har eg mange i ulike blåtonar, nokre av desse mest vaska heilt kvite, ein gul piratvariant har eg, ei kvit spradebukse med flotte brune lappar i sidene, nok ei blå med mønstra lappar, og ein deileg grøn ein eg kjøpte spontant no på fredag, medan eg eigentleg var på jakt etter ei lilla, etter å ha slegje frå meg lysta på raude bukser (kven skulle kunne trur for tre år sida at ein kom til å sjå ut som ein BI-student dersom ein tok på seg raude bukser i 2010. Det irriterar meg grenselaust at klede det er lett å få tak i i butikkane, som oftast er sentrale (eller på veg ut av, kan hende enno verre) i det gjeldande motebiletet.). Den skal eg vere fin i når eg skal smile og lokke til meg nye studentar til den vanvittige mengda studentorganisasjonar eg er med i (eller til berre ein av dei) måndag og tysdag.
(Då skal eg nytte den oransje buksa mi óg. Eg har ei likevel, kom eg på, typ treningsbukse. Eg skal bli flink og springe om morgonen att. Og blogge om kor fortreffeleg det er å springe i oransje bukser eg bruka å gjere akrobatikktrening i).
I går fekk eg uventa bruk for ei av mine svarte bukser. Det vil seie, eg rekna med å måtte nytte ho, men berre eit par timars tid. Rett frå vigsla i kyrkja blei eg, særs overraskande, invitert i bryllaupslag (til undernemnte brud), og måtte slå frå meg planane om å ta i andre bukser enn dressbuksa med det fyrste. Stor stas var det, ikkje minst å få stadfesta og uttrykt kor flott brudgommen var i dei selsamme buksene (mørkegrå, og glinsande) eg var prøvedokke for på dressjakt med mor og festarmøy.

Next time: Swinging dancing shoes.

fredag 13. august 2010

Om å forgifte seg

Som det søppelmennesket eg iblant tykkjer eg er, innleiar eg dette innlegget (ha!) med eit ordspel.
Å forgifte seg er å gifte seg for mykje.
Eg håpar mi kjære Lina Kristine, ei av dei heller fine, ikkje forgiftar seg i morgon. Eigentleg tykkjer jo eg at all gifting er forgifting, men folk må jo få gjere som dei vil. Dessutan er det som kjent gradsskilnad på kor gifte gifte menneske er (og ugifte ogso, ikkje for det), og her trur eg Lina vil oppnå ein fin balanse, og at eg framleis kan gå på date med ho (det vert eigentleg ekstra stas å gå på date med ei gift kvinne, det har eg aldri gjort før. Derimot har eg gått på date med eksen til bestekameraten min, fyrst og fremst for å ha nokon å ovundre Johnny Depp med, men ogso for å gjere bestekameraten min sjalu [hennar mål] og for å skape fred mellom ho og bestekameraten min [litt mitt, men fyrst og fremst bestekameraten min sitt mål]).
Eg er, som de kan hende har skjøna, innbitt motstandar av ekteskap, utan at eg skal gå plagsomt mykje inn på det no. Men eg er ogso veldig romantisk, og difor sjølvsagt ein stor tilhengjar av bryllaup. Eit paradoks, men kjenner eg Lina rett, mestrar ho paradoks som få andre. Bryllaupet i morgon vert stor stas, og eg forventar å byrje å grine. Viss ikkje vil eg ha togbillettpengjane mine attende.

HJARTELEG TIL LUKKE PUZEN!

onsdag 11. august 2010

Om alle eg har vore forelska i. Som ikkje finst, i alle fall ikkje i det daglegdagse røyndomsplanet

Galadriel. Men det veit de vel, dersom de har lese denne bloggen ei lita stund. Ho er framleis den finaste eg veit. Presiseri g: Den Galadriel eg er forelska i, er ho i bokmålomsetjinga av bøkane. Diverre er ho nok på eit heilt anna nivå enn meg når det kjem til intellektuell og personleg mogenheit.

Pinky. Gud, han var fin han. Eg trur ikkje eg forsto at eg var forelska i han før eg blei stor. Eg likar han ogso litt (ganske mykje) enno, og drit langt i at det gjer meg til pederast. Ogso her trengs det ei presisering: Objektet for mitt attrå er den Pinky som opptrer i den originale Skatten i Kjuttaviga. Og veit de kva: Eg klarar ikkje å finne bilete av han på nett. Difor blir ogso dette eit biletlaust blogginnlegg. Dei seinare Pinky-ane er nesten like ille som Sunniva, både mindre pene og ikkje minst kvalmande nymoralistiske. Stor vyrdnad frå mi side om nokon klarar å finne eit bilete av den originale Pinky (anno 1992), og sende det til meg.

Ei namnlaus jente, som har vore "stand-in" for mine gutteromansar dersom nokon, som oftast ein perifer slektning, har spurt om eg har ei jente på gang, og eg tvert om har hatt ein gut på gang, og ikkje orka å forklare det. Ho er eit produkt av min latskap og min feigskap, men fortener kan hende ein lite grann respekt fordetom.

Eg veit har ein del til. Men dei har eg delvis gløymt. Du veit, gløymt dei på den måten at eg ikkje får bilete av dei i hovudet når eg skriv eit blogginnlegg som dette, men ikkje gløymt på den måten at eg ikkje kjem på at eg har vore forelska i dei dersom eg ser dei att.

Iblant lurar eg forresten på om ikkje alle mine romansar har vore fantasifigurar.

mandag 14. juni 2010

Om ferie

Fyrste måndag i sommarferien. Eg tek ferie med godt samvit: Gode eksamensresultat, og sidan arbeidet i studentorganisasjonar er minst like viktig som studeringa (det er rektor samd med meg i, so det so) slengjer eg på ein suksessfull teaterproduksjon som god grunn til det. Dårlegare samvit har eg når det kjem til miljøfronten, her må eg innrømme at eg har både sluntra unna og på anna vis nedprioritert mykje av arbeidet eg kunne ha gjort for å redde verda. Men i desse kretsar har eg til gjengjeld kome særs godt frå det på det personlege plan, høhø. Uttrykket "tek det att på sjarmen" kjem verkeleg til sin rett.
Eg tek bloggferie ogso, freistar å rette kreativ energi inn mot andre ting i sommar, bloggen har blitt ein litt "lett utveg" i det seiste, so eg trur både eg og han har godt av litt kvile. Me sjåast 14. august. Isj.
God sommar.

onsdag 9. juni 2010

Om at the course of true love never did run smooth

Ein skal ikkje snakke med blomar. Ein skal sjå på dei og lukte på dei.
Du blir so alt for glad i dei viss du snakkar til dei
Og dei har tornar. Og dei visnar.
Blomar og blod. Blomar og blod.

lørdag 5. juni 2010

Om når livet er lite glamorøst, og innhaldsrikt på ein tørrbitter måte

Når natta er alt for ljos, og eg er alt for trøytt. Når eg er ein sosial meitemakk og ein fagleg sprellemann. Når eg brukar pengar på absurde ting og prøvar å få kontakt med gamle avstandsforelskingar att. Når den ventande ferien får meg til å gruve meg til å sitje mange timar i varm buss. Når eg kranglar på SMS og skriv oppgåve på epost. Når eg luktar sur mjølk og fyllesvette. Når eg stressar slik at musklar og hjerne vert like stive, utan at dei har vorte brukt nemneverdig, nokon av dei.

fredag 4. juni 2010

Om å sleppe ting rett nede på golvet i staden for å leggje dei på plassen sin

Eg skal snart flytte. Det gler eg meg til.
Men kombinasjonen masse å gjere + vårslapphet + vissleiken om at eg skal flytte snart og då må gjere ein skikkeleg sjau, har ført til at eg har slutta å rydde og vaske på romet mitt.
Æsj. Eg veit. Eg er kjempeekkel. Det ligg ein tom mjølkekartong på golvet mitt, og der har den loge i minst to veker, liksom. Sikkert mange spennande bakteriekulturar. Håpar det er løysinga på kreftgåta som ligg i den, ikkje ein ny slag ebola ("...og det handler ikke lenger om å finne en kur mot byllepest eller kreft eller noe som helst". Eg kjenner meg litt slik ogso, det er ein av grunnane til at eg ikkje ryddar).
Eit pønkarpoeng og eit guttepoeng, i alle fall. Og eg er i alle fall reinare enn min nye ven, som er gamal narkoman og blir glad kvar gong han ser meg fordi eg skiljer meg ut, seier han. Minst tre gonger i løpet av det minuttet me snakkar saman, og det er mest dagleg. Fyrst irriterte det meg, men no har eg klart å bli glad i han, gitt. Smart type, han var det ei gong, i alle fall, og full av kjensler. Han har ikkje haldt sin sti rein, og det slit han med no, for å kome med eit sjølvinnlysande fakta.
Men som kjent: Lite skit i hörnen er bättre än ett rent helvete.

mandag 31. mai 2010

lørdag 29. mai 2010

Om ei fin overrasking

Darling lisle vene, dersom nokon hadde sagt meg, fyrste gongen eg traff deg, at ord frå deg skulle bli slike trylleord som gjer meg gladare enn gladast, hadde eg ledd og svart at dei neppe kjente korkje meg eller deg. Eg trur ikkje eg likte deg eigong, og noko slikt som det me har no tenkte eg ikkje ei gong på kunne vere potensielt. Men jo då, ei fin overrasking med mange fine overraskingar etterfylgjande. Sjølv om me enno er på kvar vår klote på mange måtar, og eg iblant har den uvana å gruve meg til å gifte meg med familien din, blir eg litt meir håpefull kvar dag og tenkjer til og med mest på deg når eg høyrer einskilde abba-songar. So kan marinegastar vere marinegastar i fred og kunstnarane forfylgje inspirasjonen, eg har det finast når eg kan bråke berre med deg akkurat her.

onsdag 26. mai 2010

Om å vere a working class hero på feil klote

Trur de at arbeidet adlar mannen? Eg er usikker. Meir sikker er eg på at eg høyrer til arbeiderklassa. Rett nok stammar eg dels frå frie bøndar, dels frå den lokale embetstanden, og foreldra mine eigde eigen arbeidsplass, men toppen vår blei nådd då min oldefar blei lensmann, og før det var han husmann, og etter det har det vel gått nedover. Den sjølveigde garden var ein sveltihelgard i ei fjelli der ein måtte jobbe rundtom i tillegg til å drive garden, og mamma og pappa jobba minst tolv timar om dagen og fekk aldri akkumulert kapital. Sjølv er eg student, og vel slik i grenseland, den akademiske elita tilhøyrer vel uomtvisteleg til ei heilt annan klasse enn den arbeidande, men - sjølv om storesyster ler av meg når eg seier slike ting - i dagens studiepoengsmasseproduksjonsregime vil eg påstå at eg er ein andsarbeidar som produserar studiepoeng slik at universitetet kan akkumulere kapital, og i tillegg får eg ei luseløn som gjer at eg må ta ekstraarbeid innanfor servicebransja, og det er dagens filleproletariat, med låg løn, mellombels kontrakter og lite fagorganisering, mykje standing som er dårleg for ryggen og for min del nett no varm vassdamp spedd med kvelande eteriske oljer og eit presisjonshandverk som slit på ledda.

Eg var heime i Telemark i konfirmasjon i helga. Eit keisamt helvete, hadde det ikkje vore for tantefamilien (som underhaldt på båe sider av sjølve høgtidelegheita) og at eg fekk lov til å gå i bunad. Eg er jo ein tradisjonsberar. Meir tvilsamt er det om eg klarar å bere arbeidstradisjonen. I ei av talane til den unge konfirmant vart det framheva at han var flink til å jobbe.
Eg lurar på om eg er flink til å jobbe. Pappa spurte systra mi om det då eg nettopp hadde blitt tilsett hjå ho. Ho svarte ja, mykje for å gjere pappa glad. Pappa meiner at arbeidet adlar mannen. Eg er som sagt usikker, men eg trur eg er ein av dei få i min familie som er det. Medan eg sprada rundt i bunaden, fekk eg mange spørsmål om kva eg dreiv med no. Eg svarte som sant er at eg studerar retorikk. Det klassiske oppfylgjingsspørsmålet: Kva blir du då? Kva jobb kan du få?
Tja. Eg veit ikkje. Eg har mine aningar, men eg veit ikkje. Det er ikkje så viktig, og det prøvar eg å seie, men eg klarar ikkje å seie det med den sikre og stolte tonen i stemmen eg freistar å ha. Eg seier det lattermidlt og orsakande, og gjev inntrykk av at eg er ein soseladd som studerar for å gjere lite på staten si rekning og utsetje alle val i livet. Og litt sant er det kan hende: For om eg er ein del av arbeiderklassa, er eg neppe nokon proletar, eg er for mykje ein posør, estet, hedonist og dilletant som nyttar mykje tid på lediggang til å vere det. Og då følar eg meg på feil klote, sjølv om eg burde glidd rett inn med mi klingande fjelldialekt og tilhøyrande bunad. Og dårlege råd, for eg var sikkert den fattigaste i det selskapet.

Eg veit ikkje om arbeidet adlar mannen. Eg veit ikkje om målet mitt skal vere å gå ein stad eg mislikar kvar dag, bli sliten og berre gle seg til feriane, for på kveldane er eg so sliten at eg må sove, sjå søppel-tv eller drikke meg vaken. Eg veit at kvar dag ikkje kan bli eit eventyr der eg realiserar meg sjølv til fulle kvar dag, og eg veit veldig godt at ingen ting er farlegare enn at me blir ei global overklasse som lev på andre verdsdelar sitt arbeid, og eg veit at ein må arbeide, ein må skape noko og halde enno meir ved like. Men: Må me arbeide so mykje? Alle desse tinga våre drep jo planeten vår? Og vedlikehald økonomiske makstrukturar både lokalt og globalt?
Det er bra med folk som er flinke til å jobbe, og det er moro å jobbe ogso. Men nokon working class hero kjem aldri eg til å bli, med mindre den rolla vert omdefinert i ein retning eg hadde likt betre.

torsdag 20. mai 2010

Om nasjonalromantikk

Me har nettopp sett på fyrverkeriet, og no sit me i lobbyen på eit hotell teikna av oldefar din. Eg minnes ikkje kva me snakkar om, men eg minnes at me stryk kvarandre på armane. Baren er stengt, men me får lov til å sitje der sidan ei stor gruppe amerikanske hotellgjestar enno sit her, og dei er høglytte og glade og sikkert oppspilte over festivasen ute i gatene tidlegare idag, so dei merkar ikkje det som lignar mistenkeleg på romantikk berre to sitjegrupper lenger inn i lokalet.

Eit par dagar etterpå får eg vite at du set stor pris på å sitje i hotellobbyar og å vakne opp hjå meg, sjølv om du ikkje er særskilt romantisk. Eg øynar håp.

søndag 16. mai 2010

Om Bergen. # 1

Bergen har eg tenkt å skrive om lengje. Eg har vore veldig glad i byen veldig lengje, heilt frå eg var liten og var på besøk, og enno meir no som eg bur her og har budd her i det ein kan kalle ei stund.
Det er mykje å seie om so mykje, men kan hende er det mest å seie om byar, og Bergen er ikkje noko unntak. Eg må avgrense meg på eit eller anna vis, og å halde seg til reiseguide-formatet er ei god hjelp då. I kapittel. So her kjem fyrste av forhåpentlegvis fleire kapittel i min høgst subjektive Bergens-guide. Numero Einz: Kaffi og kafé.

Du må gå opp ei lita trapp og inn i eit postkort av eit bergenssmau for å kome til den beste (åtvaring: Her er eg ekstra subjektiv) kaffibaren i Bergen: Det lille kaffekompaniet. Ei trutna dør, murveggar i det dampande, kaffidunstande lokalet, berre fire bord (og vindaugeplass), alltid eit smil frå bak disken, og skikkeleg kaffi, laga med vyrdnad og kjærleik. Eit av dei to kaffi-musta dersom du kjem til Bergen.

Omtrent der den originale bymuren låg, midt i mellom to av Bergen sine kyrkjer, finn du kaffibaren der to gonger noregsmeister i kaffikoking tampar, Kaffemisjonen. Minimalistisk, og du får verkeleg all informasjonen om kaffi du nokon gong har vile hatt, og litt til, frå baristaen medan ho lagar til kaffien. Kaffien her er nok (diverre) litt betre enn den på Kaffekompaniet, med to atterhald: 1. Dei har ibalnt slike eksperimentielle kaffibønner i kverna, og tradisjonalist som eg er, tykkjer eg ikkje ein skal leike for mykje med espresso. Dessutan er dei glade i dei sure bønnene, som øydelegg mjølka. Og like hyggelege som litt lenger oppi smaua er dei nok ikkje, men fagleg dyktigare (sovidt). Must nr. 2

I det nærmaste Bergen kjem slum ligg Kafe Knøderen. Her kan dei ikkje lage kaffi, so her kjøper ein te frå det store utvalet deira eller ein eller annan økologisk, kortreist juice. Hovudgrunnen til å reise på Knøderen er himmelske rugbrødskiver med masse godt på frå oste- og planteriket. Bringebær og brie alliterar både i skrift og i munnen. Ikkje-minimalistisk hipphet, stort og ljost og ein god jazzkonsert i ny og ne.

Ovanfor nemnte slum, på Høyden, vegg i vegg med eit av fakulteta der, ligg Kafe Kaos. Eit salig kaos interiørmessig, alltid fullt, særskilt på solfylte dagar då dei overtek plassen utanfor. Kaffien kjem aldri til å vinne nokon medalje, men lokalet osar av livsglede og du blir sikkert kjent med baristaen eller ein gjest. Kjem du tidleg nok kan du treffe Frank Aarebrot i solveggen, og han er det sikkert lett å bli kjent med, om du nemner førre gallup.

Der ein ei gong fann munkar og kongar på flukt finn ein no møblar og kaffi til sals i same lokalet. Retro er det høvelege namnet. Heller ikkje staden for den seriøse kaffiopplevinga, men eit herleg, alltid skiftande interiør, gode heimelagde kaker og for min del den plassen eg garantert ikkje treff nokon eg kjenner.

Ned bakken herifrå møter ein ein bit trondheimsk imperialisme på Dromedar. Her er kaffien verkeleg god, ikkje minst er dei flinke på smakstilsetningar her. Alltid fullt, opent tidleg for morgonkaffi, å anbefale, men eg trur moderkafeen i Trondheim er staden, altso, eigentleg.

På andre sida av Vågen, oppover den gata som ei gong var starten på postvegen til nemnte by, full av skjenkestadar og horehus, altso når den trondhjemske postvei var i bruk, ikkje no lenger, kan du få kaffi servert av den fermaste vossabudeia på denne sida av Bulken, på Bar Barista, og jammen meg har dei ikkje herleghetar som Smoothie og eit godt utval i alkoholholdige ting ogso, og det er god musikk, og ein kan sitje i glaset og kikke ut på ein av Bergen sine travlaste gater, og dei har gode småkjeks, god kaffi, quiz ei gong i veka, og innehavarska er verkeleg ein turistattraksjon, eg må berre seie det på nytt.

Apropo Vågen: Det er namnet på den koslegaste staden i heile verda, rett innanfor botn av sjølve Vågen, ikkje drikke kaffi her men alt anna gjeng greitt, ikkje minst eplejuicen, og et toast til og et is til dessert, eg garanterar at du vert mett, lukkeleg og full av kjærleik til kokken, servitøren og verda generelt.

Seist, men ikkje minst: Midt i sentrum, der drosjekøen er (m/tivoli kvar natt til laurdag og sundag), kan ein få kaffi frå alle land i heile verda, medan ein les reisebøkar, spelar backpacker og finn ut kva sekk du skal ha med deg på Det Store Eventyret. Chillout er ubergensk i all si reise vekk-kjensle, ukafeaktig med alle sine på tur-effektar, og det perfekte utgangspunktet til å smake kaffi frå alle land kaffi dyrkas kan, gjerne medan ein lærer litt overfladisk om det frå ei lonely planet-bok.

tirsdag 11. mai 2010

Om løyndomane til folk eg ikkje kjenner

Han lisle, veldig pene eg ser på Sydnes, som alltid ser so trist ut, ja, iblant verkar det som om han har ingen gleder i livet. Eg har sett han ei gong på Kvarteret på kveldstid, og då hadde han tydlegvis ein del fleire gleder å nyte. Eg lurar på kva du tenkjer på som gjer deg so mutt, og kva som skal til for å få deg glad.

Ho som gjeng på førelesingar saman med meg, er ogso veldig pen, særskilt har ho eit utruleg flott, blondt, krullute hår, på førelesing er ho alltid saman med nokon eg kjenner, men eg ser ho aldri andre plassar på førelesingar, og ho seier aldri eit ord, og eg lurar på kvifor nettopp du har blitt so god ven med tre sopass skravlete personar, og kvifor du er so stille, og om du sit åleine og skjelv av gledje over den store kunsten når du ikkje er på kunsthistorieførelesing

Han som bur tvers over gata for meg, og ei gong i blant set seg på smijernsbalkongen, tek seg ein røyk og kikkar lukkeleg ut i lufta. Eg lurar på kva det er du tek deg fri frå sidan du ser so nøgd ut, for noko travelt må det vere sidan du tek desse pausene so sjeldant, eller er det kan hende berre meg som aldri ser ut av glaset til rett tid?

Ho som skriv ord av korallfiligran på verdsveven, der ho har ein hemmeleg (trur eg i alle fall) identitet eg trur eg er den einaste som har gjennomskoda, og når eg treff ho i den ikkje-virtuelle og smiler smilar ho litt nervøst attende, og eg lurar på om det er fordi du er redd eg skal la to verdenar du helst vil halde adskilt kollidere.
(eg kjem ikkje til å tillate at dei gjer so)

fredag 7. mai 2010

Om sex og sanning

Nina Karin Monsen skreiv i går i Klassekampen att, i etterdønningane av det vel omskvaldre Hjernevask.
Ho knyttar biologi til sanning: Den freistar å skildre mennesket og røyndommen slik den faktisk er.
Det ho kallar sosialdogmatikarane derimot, statssosialistar og statsfeministar, er i mot biologien av di den støttar eit patriarkalsk, tradisjonelt og kristen syn på verda.
Ja: Det patriarkalske, tradisjonelle og kristne synet på verda stemmer. Det er altso rett at kvinna er underordna mannen. Det er rett av kvinna si oppgåve er å føde born. Det er rett at Gud kom til jorda som menneske for å døy for syndane våre. Det er rett at familien er det sentrale punktet i vår siviliasjon, det som held samfunnet oppe og førar mennesket framover. For det let kvinna føde born og mannen vakte og fore ho.
Det har biologien prova. Slik står det skrive i genane våre.
Sosialdogmatikarane er tyrannar som vil det nye mennesket, som alle tyrannar. Dei er mot familien fordi ein svak familie opnar for ein sterk stat. Dei vil nemleg herske over oss. Me skal splittast opp, og all sanning opphevast, slik at staten kan kontrollere dei svake, enkeltståande oss, utan nokon sikker sanning eller patriarkalsk familie å stø oss til.
Å vere homoerotikar, som ho kallar det, er å vere mot sanninga. Anten er det ein genfeil, og då kan du få trygd og terapi, elelr so har du valgt det sjølv, og då er det eit brotsverk mot den biologiske sanninga, den våre heilage kromosom forvaltar på vegne av Gud som døydde for syndane våre og lot Anden kome over oss (ein kan finne det provet i genane våre ogso, det finst visstnok religiøse gen. Generøst av Gud at han hjelp oss til å tru gjennom aminosyrane våre.)
Då eg var tretten-fjorten, var eg nok det Monsen ville kalla homoerotiker. Mest all mi seksuelle lyst gjekk mot same kjønn. Men eg blei, opptil fleire gonger, forelska i det motsette kjønnet, og berre i det...
Var det genene, sanninga i meg, som streid mot mi løgnaktige vilje? Men då er det jo rart at nettopp det som skal til for å skape born, penetreringslysta, absolutt ikkje blei innfluert. Kan hende hadde eg ein liten genfeil, og mi moralske, sanne oppdraging sloss mot den so godt den kunne ved å skape romantisk kjærleik?
Ein kan seie mykje om oppdraginga mi, men patriarkalsk, tradisjonell og kristen moral var det ikkje so mykje av. Nestekjærleik kan hende, men elles heiv vel foreldra mine det meste av den på båten. Homoerotikar var eg tydlegvis då, og er det enno, meinar Monsen. Hello Sir. My name is JM, and I do define myself by my sexual lust.

"Kjærleiken er det einaste ingen stat, ikkje noko samfunn, ideologi eller religion har klart å undertrykkje hjå menneska. Dei har freista å få den inn i konvensjonelle formar, ekteskapet, men dei har aldri klart å kvele dens ville stiklingar. Homofili, prostitusjon, ungkarsliv, ja, sjølv dei av paven velsigna munkeordenar, er frie, ville skot av kjærleik. Den seise og for alltid frie delen av mennesket"

onsdag 5. mai 2010

Om å vere på bilete ein ikkje veit ein er på

Google Streets. Det er i alle fall to stykk eg kjenner der. Truleg mange fleir, kan hende ogso eg.
Det er rart å tenkje på kor mange bilete i verda ein er på, men aldri kjem til å sjå. På fleire av dei er kan hende ogso eg, ved ein feil eller overlagt, hovudmotivet. Eit bilete der eg har gult hår, og det var nettopp det gule håret fotografen snikfotograferte. Eit bilete der eg står i bakgrunnen og klør meg i rompa, og det er meg alle kommenterar og ler av når dei ser det elles ordinære bilete. Eit bilete der eg klinar i eit portrom, tatt av nokon som blei glade når dei såg meg og syner meg fram som eit vent døme på at romantikken ikkje er død. Kan hende diskuterar dei korleis det gjeng med meg og min klinepartnar no, og eg håpar dei er so romantiske at dei gjeng ut frå at me lev lukkleg saman i ein eller annan toppetasje.
Men: Enno rarare er det å sjå bilete av seg sjølv ein ikkje visste fantest, der ein tilfeldigvis er til stades. Ein fjern bekjent av meg (som som dei fleste andre fjerne bekjentar her i verda er ven med meg på fjesbokji) har tekje ein masse bilete av seg sjølv og sine veninner på ein av stamstadane mine. Eg er ikkje på dei bileta, men tre andre eg kjenner er det, og det er veldig rart å sjå på! Ein får eit slag innblikk i ei heilt anna verd, men på ein annan måte enn film, teater og bøkar gjer deg, mest får ein kan hende eit konkret prov på at si eiga verd er heilt lausriven og uvesentleg for andre.
Eller du får sjå korleis verda di iblant kolliderar med andre si verd, utan at det er tilsikta eller ynskjeleg - men heldigvis gjekk alt bra. Eg fant nyleg eit slikt bilete - der min person figurerar i bakgrunnen - på bloggen til ein person eg ikkje likar i det heile (kvifor les eg då bloggen hans? 1. Han kan skrive blogg og 2. Han er veldig pen. Eg tykkjer det er totalt forkastleg når folk eg ikkje likar er flinke til ting eg set pris på, og enno meir forkastleg er det at dei er pene). Det var forferdleg rart, eigentleg ganske ubehageleg. Etterkvart derimot har biletet gjeve meg ei slags ro. Det gjeng an å eksistere saman, trass alt,sjølv om ein kan hende har gjort dumme ting mot kvarandre, difor ikkje har sansen for kvarandre, og neppe nokon gong vil få sansen for kvarandre. Det gjeng an. Det gjeng til og med dele ein grasplen ein varm sommardag og eit fotografiutsnitt på internett.

fredag 30. april 2010

Om 31 (eller eigentleg 21) songar

Nick Hornby har skrive den tidvis gode essaysamlinga 31 songs. Den handlar om nettopp det, 31 popsongar, med all den respekta ei god popsong fortener. Ikkje alle songane er kjempegode i seg sjølv, men dei har alle vore viktige for Hornby - noko som kan hende er vel so vesentleg når det kjem til popsongar? Eg tykkjer ikkje boka er like bra som musikken den fortel om. Men idéen er fantastisk. Difor har eg stole den, og skriv på liknande tekstar sjølv. I motsetnad til hjå Hornby prøvar eg å setje tekstane saman med faser eller episoder av livet mitt, slik at dei dannar ei kronologisk forteljing. Her konvertert til bloggformat (førebels har eg berre 21 songar. Alle (nesten) har lenkje til ei slik nettside der det gjeng an å høyre på dei, i noko varierande kvalitet, men men. Om det vert bok av det skal eg vere vanskleg forfattar og krevje at det leggjast ved ein CD. Eller kan hende mellombels Spotify-medlemskap og ei ferdig speleliste, slik for å spare ressursar litt)

Bob Marley - Is This Love
Denne songen er på ein av dei fyrste CDane eg kaupte sjølv. Gjeng det an ikkje å like Bob Marley? Tydlegvis, men eg har aldri forstått dei som ikkje gjer det. Eg likte han med ei gong. Det var sikkert difor det var ein av dei fyrste artistane eg høyrte i filler, særskilt denne songen, som passar veldig godt når ein er femten og full av gledje over ting ein trur er berre sine i heile verda og uoppfyllt kjærleik

Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath
Eg høyrer ikkje so mykje på denne songen lenger. Eigentleg er den ikkje so veldig fantastisk, irriterande anti-estetikk som ikkje vert bra i sitt bråk (slik som Black Metal ofte gjer), men den er nettopp det - bråkete (den var i alle fall det på syttitalet), og med ein mørk og desperat tekst. Slik som tenåringsgutar likar veldig godt når dei føler for å markere sin annleisheit. Særskilt bra for ein med sans for historie og symbolikk, då er det rett å ty til Sabbath.

Clap Your Hands Say Yeah - The Skin Of My Yellow County Teeth
Eigentleg held denne songen fram i det berømte annleissporet eg køyrde etter beste emne (sjølv om eg eigentleg ikkje turde) heilt fram til eg var minst atten, og korleis er ikkje vanskeleg å seie: Indie x 10 000. Den startar skranglete, har pling-plonglydar, sær vokal, snurrige harmoniar, element ein kjenner att frå pønk trass alt, både klassisk rockinstrumentering og synth, lengtande men halvabsurd tekst (ikkje minst linja "Take me to a party" har alltid felle i smak hjå meg), og var så indie som eg kunne tenkje meg at det gjekk an å vere når eg høyrte den fyrste gong. Eg blei veldig forelska. I motsetning til den førre songen er dette ei veldig bra song, tykkjer eg, og plata den er på er ein av dei beste som finnest. Eigentleg er det ei song som høyrer best saman med dei andre songane på plata si, men eg høyrte den åleine fyrst, og difor har den stor verdi som einsam herre ogso.

The Clash - London Calling
Ganske politisert blei eg allereie som trettanåring, mykje meir enn det eg er no eigentleg. Men aktiv blei eg fyrst då eg var seksten, og denne songen har eg alltid tenkt handlar om naturkatastrofer me har skapt sjølv. Historia att, signatursongen på ei særs politisk plate frå eit særs politisk band. Og dessutan med ein miks av ulike estetikkar eg alltid har vore veldig glad i.

Frank Zappa - Bobby Brown
Dette er min fyrste ordentlege opposisjonssong. Eg og min romkamerat høyrde på Bobby Brown, lo, erklærte samstemte at Bobby Brown verkleg var ein idiot på skulen vår, og lo att. Enkel song reint musikalsk (utypisk Zappa), men verkleg vanskleg når det kjem til teksten. Den motset seg vel eigentleg all fortolking, slik eit godt kunstverk skal gjere.
Seinare blei dette ein av dei mest romantiske songane eg har visst om. Utruleg, men sant, og det er ei anna historie.

Herr Nilsson - Faces and Names
Mitt fyrste besøk på Hulen: Konsert med Herr Nilsson. Eg har nettopp blitt atten, og kan kome inn og drikke øl. Eg kaupar CDen, og denne songen er faktisk den eg har høyrt mest på i heile mitt liv. Konserten gjorde meg so glad, so glad, eg og mine medkonsertgjengarar gjorde konserten frå tilhøyrarane si side, og ogso songen gjer meg kjempeglad, av nye grunnar kvar gong.

deLillos - Fullstendig Oppslukt av Frykt
Å bli vaksen. Å kjenne at ein vert automatisert. Å vite at ting er forgjengelege. Å tenke attende på dei som er daude, på dei som har flytta (og som du seinare finn på Facebook, og dei har vorte monster, og minnes ikkje deg lenger, og du lurar på om de verkleg har leika saman), på dei du har som når som helst kan forsvinne.

Jokke med Tourettes - Halv
Eg budde lenge med han, i eitt år, me var gode vener, og blei endå betre, men etter at me flytta såg me kvarandre mykje mindre enn før. Eg visste vel at det kom til å bli slik, men vert trist over det med ujamne mellomrom. Eg spelte denne mykje både for oss og for berre meg i månadane kring fråflyttinga, og tenkjer på han kvar gong eg spelar den. Enno ein av mine beste venner, men kan hende berre då den eg kunne kalle min beste ven, og den einaste eg har kunna kalle noko slikt.

David Bowie - Ziggy Stardust
Når ein driv med teater, er det ikkje til å kome forbi at ein tenkjer på berømmelse ei gong i blant. Og kor gale det kan gå. Å vere ei myte. Eg likar mange myter veldig godt. Edith Piaf, Helge Jordal, Salvador Dali, Andy Warhol, J.K. Rowling. Og ikkje minst David Bowie, som spelte seg sjølv. Ziggy-albumet er sinnsjukt komplekst, og det er heile figuren David Bowie ogso. Han er jo sitt eige tema! Eg forstår ikkje korleis han får det til. Eit førebilete for alle skodespelarar, i alle fall. Og berømt, det har han jo blitt, og han er framleis kjempebra (sjølv om eg ikkje treng å høyre på det ha har laga etter 1980. Men eg gjeng gjerne på konsert)

The Velvet Underground - I'll Be Your Mirror
Kvifor likar eg denne songa? Den er forferdleg banal. Musikalsk sett primitiv pling-plong, det minnar om ein skulekonsert, teksten er uuthaldleg wannabee-djup, og her syng Nico ordentleg surt, ikkje nesten surt som ho elles gjer. Er det ironien i han, at det er søtsuppe midt inni alt helvetet ein elles finn på plata bak banancoveret? At den er styggfin, den prøvar å vere fin men er strengt tatt stygg, simpel? Nei. Eg likar den med sterke og ekte kjensler. Trur den treff sjølvmedlidenheten, den hjelp når ein kjenner seg misforstått og forlatt. Den forstår deg når ingen andre gjer det (og når dei har god grunn til ikkje å gjere det). Det kan den berre gjere sidan den er slik ei haltande søtsuppe. Me treng slike óg. Jaffal eg.

Cocteau Twins - Ivo
I Italia hadde eg avgrensa med kulturuttrykk å take for meg av, sidan min personlege PC ikkje var kopla opp mot internett, eg las ikkje godt nok italiensk og hadde med meg eit begrensa antal norske bøkar. Difor las eg boka "Nordkraft" so godt at eg la ekstra godt merke til alle referansane til Cocteau Twins, og i motsetnad til før eller seinare når eg har plukka opp slike referansar, plukka eg ogso fort opp ein CD av dei. Ivo var det fyrste sporet, og sprengte alle tankar eg hadde om kva musikk kan vere. Eg gav fort opp å skjøne teksten, og lot meg berre forsvinne inn i lyden. Fyrst seinare fekk eg vite at dei syng på labelensk, og det tykkjer eg er heilt fantastisk. Høgmodernistisk song: Vokalen vert berre lyd og melodi, ikkje språk. Rein vokalmusikk.

Kaizers Orchestra - Mr. Kaizer, hans Constanse og Meg
Ein skal reise frå mange stadar og enno fleire folk. Men det gjeng an å lengte attende. Denne songen er pompøs, sentimental og lettvint, men det gjer godt å vere melankolsk iblant. Då hjelp det med ein god på-knapp

Tom Waits - Innocent When You Dream (Barroom)
Ein annan biverknad ved å drive med teater er at ein kjenner på sin eigen utilstrekkleghet. Same effekta gjer det å flytte til ein ny by. Draumar er patetiske, knuste draumar enno meir patetiske, kan hende mest patetisk er erkjenninga av at ein ikkje kjem til å klare å realisere sine eigne draumar. Difor er det versjonen som kjem fyrst på plata ein må høyre av denne songen, ikkje den meir lågmælte som stengar av.

ABBA - Does Your Mother Know
Å vere forelska i ein som er litt større enn deg, og so lengje du har kjent han, har vore eit litt vaksnare idol. Ein skal aldri bli kjent med sine heltar, langt mindre forelske seg i dei, kan hende var det difor han song denne so ofte for meg. Men eg er glad det gjekk som det gjekk likevel. Vaksen var han alltid, og det var eigentleg ganske godt, men han slutta å vere helten min, og det var enno godare. Ein kan ikkje elske ein helt. Eit utsøkt menneske derimot..ABBA er elles alt for undervurdert, berre fordi dei song dansevennleg musikk og hadde tøysete kostyme.

Devendra Banhart - A Ribbon
Devendra sa alt eg ville seie. Stort meir har eg ikkje å seie.

Mods - Me To Går Alltid Aleina
Når eg høyrer på denne, tenkjer eg på kjærleikssorg, og eg spelte den mykje seist eg hadde det, men teksten minner meg merkleg nok ikkje om då me var kjærastar (eller litt, eg tenkjer på den gongen han kyste meg på samfunnshuset heime), men på åra før me blei det, når me gjekk aleine saman, når eg sat på fanget hans, når han vaska hennaen ut av håret mitt, når me drakk tequila på stranda, når eg prøvde å haike atten mil ned til han, når me aldri blei ferdige med å følgje kvarandre heim for å passe på at den andre ikkje blei valdtatt. Eg tenkjer ogso på når det blei slutt, når eg høyrer andre vers, me fekk for lita tid, og eg var sikker på at han aldri skulle gå, men heldigvis rakk eg å spørje om det eg ville ha svar på, og eg fekk det svaret eg ville.

The Beatles - Penny Lane
Denne songa er nok den beste i verda. Musikalsk sett er den eit tour de force på line med det beste dei store klassiske kompomistane og dei beste jazzimprovisatørane har laga, eigentleg over ein god del av det. Eg elskar Bergen kvar gong eg høyrer den, og får lyst til å syngje, lyst til å lage film, lyst til å leve kvart sekund av dagen.

John Olav Nilsen og Gjengen - Diamanter og Kirsebær
Heilt ulik sinnsstemning, men ogso fantastisk god musikk - kan hende mest i vokalen. Og lyrikken, herregud. Ein verkleg fortent hit. Den får meg i eit særs eksistensialistisk humør. Eg tenkjer på kor like og kor ulike John Magnus og John Olav er, og tenkjer at hadde eg vakse opp i ein drabantby, hadde eg aldri overlevd lengje nok til å lage ei slik song. Eg er nok lik John Olav, men likast han han syng om i opningssonga på plata ein ogso finn denne - han som blei skoten til himmels.

The Smiths - Some Girls Are Bigger Than Others
Songteksten her talar for seg sjølv. Men eg må seie at Morrisey er ein annan av mine heltar.

The Beach Boys - Wouldn't It Be Nice
No nærmar me oss nyare dato, og eit bekjentskap eg burde ha gjort for lengje sidan - The Beach Boys er musikalsk sett ofte like gode som The Beatles, og denne songen! Ulukkleg forelsking, i ein som høyrer mykje på nettopp dette bandet, grunnen til at eg kjøpte plate med dei, eit faktum like ironisk som songen: Lystig tekst, enno lystigare tone, men kvifor må ein i det heile tatt argumentere for noko som er so rosenraudt? Sjølvsagt får ikkje det lyriske subjektet i denne songen den han vil ha. Akkurat som meg når eg byrja å høyre på denne songa igjen og igjen. Ei fantastisk sameining av lyriske og musikalske verkemiddel.

Bob Dylan - The Lonesome Death of Hattie Carrol
Det er denne songa ogso. Eg har faktisk ikkje høyrd den før før inntil ei veke sidan, noko som berre syner kor blank eg eigentleg er innanfor musikk. Førelesing var staden, og det var den fyrste songen eg verkleg opplevde ei skikkeleg akademisk analyse av. Eg seier berre: Legg merke til korleis han syng utan kjensler, Death Pan, og korleis han ikkje nyttar enderim men eit anna verkemiddel eg overlet til dykk å finne, og sjølvsagt kor gruvsam teksten er. Eit sinnsvakt hardt tema, og total kontroll over verkemidla. Paradoksalt, like paradoksalt som kor lidenskapleg den akademiske analysa av songen faktisk var, noko som gleda meg stort, for det er slik eg vil drive akademia sjølv: Med lidenskap ovanfor det eg studerar.

*

(eg ogso merkar kor lite ny musikk det er her, berre to av 21 songar er yngre enn fem år. Eg er veldig dårleg på musikk, særskilt til å følge med. Men so er dette ogso ei særs retrospektiv liste)

torsdag 29. april 2010

Om å sove

Eg har sove so dårleg i det seiste at det kjennes ut som hardt arbeid både å stå opp og å leggje seg. Dette til trass for at eg har hadd ei arbeidsveke, i mine lataste periodar har eg ofte slitt med å sove, men det er jo fordi eg slappar for mykje av (ei eg kjenner søv ofte dårleg, so difor slappar ho litt ekstra av i vaken tilstand. Årsak-verknad skal ein ikkje ta so alvorleg som ein ofte gjer, men eg trur ho bør tenkje seg litt om. Dagens moralisering). No skuldar eg på tre ting:

Fullmånen. Eg visste ikkje at det var fullmåne førre dagen før eg sjekka no nettopp, med andre ord er all placebo-effekt avvist. Fullmånen gjev meg eit ekstra lite piff, men når eg i utgangspunktet r i dårleg humør kjem piffet i form av søvnproblem. Litt som å ha karri i taco. Feilkrydring.

Vond kropp. Kroppen er vond, særskilt når eg vaknar. Eg brukar meg for lite og har for mange bekymringar og tunge vesker som set seg i skuldrane. Eg treng massasje og nokon som tvingar meg til å vere i fysisk aktivitet. No gjer eg ikkje noko meir anstrengande enn å gå opp bakkar, og det er slitsamt nok på morgonkvisten. Kvifor den blir so mykje verre om natta, veit eg ikkje - lite blodgjennomstrauming hindrar kan hende fjerning av giftstoff? I natt vakna eg av at eg ikkje fekk puste, nasen min var so tett som den aldri har vore før, og eg er ikkje forkjøla - same grunn?

Mangel på godnatsongar. Eg søv best når nokon syng. Eg var avhengig av "Vem kan sägla" som liten, og i no i mine stor gutt-dagar hjelp det på dagar med lakenskrekk og urolege tankar dersom ein romkamerat eller ein kjærast syng "So ro", "Stella Stelina" eller "Trollmor". No er det lenge sidan eg har hatt nokon til å synge for meg. Når eg forhåpentlegvis snart flyttar inn i eit meir sosialt kollektiv, skal eg be medbuarane mine om å synge for meg.

(apropo "So Ro": Eg har revesvans og vakker pels)

Om draum og realitet

Kvifor har akkurat sailor boys, matrosar, piratynglingar blitt slike homoerotiske symbol?
Er det berre på grunn av Querelle de Brest? (les boka. Filmen er sikkert ogso særs bra, men det kan ikkje eg borge for).
Eller er det fordi dei har uniformar med so fine striper (det tykkjer nemleg eg er særs tiltrekkjande).
Kan hende fordi dei er muskuløse og maskulinoide, og samstundes litt girlie boys sidan dei har so fine, kvite uniformar og tøysete hovudplagg. Og ikkje minst tilbrigner dei mykje tid på eit lukka område saman med andre menn, og det kan jo berre føre til ein ting. I alle fall når alle dei andre har slike fine uniformar.
Eg har lyst til å bli røva av ein marinegast, og hadde eg hatt overskot og spenn hadde eg kledd meg ut som ein slik og gjenge på erotisk internfest på Kvarteret i kveld (eg har frå halvsikre kjelder høyrt rykte om at nokon eg gjerne skulle sett i slikt eit kostyme, er der i nettopp det), men eg er kemboblakk og har nettopp kome inn frå innstillingsmøte for Kvarteret si generalforsamling, det tok fem timar og eg veit med meg sjølv at det berre er ein forsmak på sjølve generalforsamlinga, so eg lurar på kvifor eg har valgt det mest keisame friviljuge vervet i Bergen sitt studentliv, når eg kunne leika meg som/med sailor boy i staden.

onsdag 28. april 2010

Om det finaste ordet i verda

Tolkien hadde sine eigne idear om korleis eit språk skulle vere, og ikkje minst var han oppteken av det fonetiske, av korleis orda høyres ut. Vene ting skal nemnast med namn som er vene i seg sjølv. Han laga fleire språk, der Quenya (høgalvisk) og svartmålet er høvesvis eit særs vent og eit veldig stygt språk - det seiste er hardt, stutt og skjerande, medan det fyrste har mange milde vokalar og duvande stavingar. Tolkien meinte at beautiful er eit skrekkdøme, sidan det ikkje er vent i det heile. Det er derimot cellar door, venast i det engelske språket faktisk. Meinte han.

For det finaste ordet i verda er, fint nok, eit ord som tydar nettopp fin, eller kan hende heller pen. Det er fint å sjå på i skrift ogso, legg merke til korleis det (nesten) minner om eit anagram, eller kan hende heller eit slag innrim, på måten det startar og sluttar med ein runding, dei to strekane i midten. Uttal det (o-en uttalast som ein open å, trykk på fyrste staving), smak på ordet. Nyt korleis leppene spennast og slappar av, kjenn på rørsla tunga gjer. Legg merke til kor fint avstemt lydane i ordet er til kvarandre.

Ordet?

bello.

søndag 25. april 2010

Om å jobbe både her og der, men mest om å skulle jobbe der

Eg likar ikkje å jobbe, altso som tilsett, altso det ein, oftast nedlatande, har kalla 9-4-arbeid. Lenge leve dei som gjer det, altso. Eg likar ofte arbeidsoppgåvene og eg likar å ha kollegaar, eg er til og med ganske flink til slike ting og får attestar eg kunne ha hengt på veggen (mest fordi eg er ein sjarmerande jævel og får groupie-kundar), men eg likar ikkje repetisjonen og det å måtte vere der mellom nettopp 9 og 4. Eg stagnerar litt i sjela og i hovudet.
Litt difor eg ikkje vil jobbe so veldig mykje i sommar, litt difor eg spurte storesyster om å kan hende få jobbe på den staden ho eig (ho og andre, ogso eg, etterkvart med ein noko betydleg lut, men ho står ved roret). Men mest fordi eg vil ha god tid til å gjere andre ting i sommar, og mest fordi eg likar den staden og har lyst til å bli kaffiflink. No har eg fått jobb der, då die ganze staff etter seiande vart særs beigeistra då dei høyrte eg hadde søkt, og eg har til og med fengje faste vakter og lov til å lære å lage kaffi - det nekta storesyster meg når eg spurte sidan det kom til å bli so dyrt og eg visstnok er so ustabil. Men no skal eg lære det, og klarar eg det, skal eg få lov til å selje kaffien eg lagar og til og med få kaffihandverkarløn.
I morgon skal eg ha opplæring i å vere hyggeleg bak disk, i å stenge og i å gå i banken med pengar. Det verkar ekstremt infantilt å ha opplæring i slike ting eg har gjort mange hundre gonger før, andre stadar, men samstundes veit eg at alle stadar og alle kasser er ulike. Og eg skal bli lært opp av ei eg kan ha semiotikk- og syntakshumor med, so eg gler meg skikkleg til måndag.
Det er jo sundagar som er blå.

torsdag 22. april 2010

Om å skrive blogg og anna

For det fyrste: Eg kjem ikkje til å la eit innlegg om dagen bli ei trend. Eg kunne jo kome til å røpe noko vesentleg i farten.

For det andre:

Eg lurar på om det er vits i å skrive.
Eg lurar på om eg i det heile kan skrive.
Eg lurar på kvifor denne bloggen var meir morosam før.
Eg lurar på kvifor eg skriv blogg og er emo og fjollete for heile verda.
Eg lurar på kvifor eg ikkje finn meg noko vitugt å gjere i staden for slike skrivesyslar.
Eg lurar på kvifor eg ikkje er so tilfreds at eg sluttar å skrive om det eg ikkje er tilfreds med.
Eg lurar på om eg eigentleg skriv for meg sjølv, eller om eg skriv for å syne det til alle dei andre.
Eg lurar på om det finst nokon som let seg forføre av mitt utruleg enkle oppramsingsverkemiddel.

onsdag 21. april 2010

Om solnedgangar og stjernehimlar

1999. Me sit på benken som er laga nettopp for det føremålet og ser på solnedgangen. I kveld er han grøn, grøn som nordljoset som berre ei sjeldan gong so vidt syner seg her, på dei aller kaldaste vinterkveldane, men i kveld er ein sommarkveld og det einaste kalde er det dogga graset mellom dei bare tærne mine, og det er ein av dei tre kveldane eg skal få sjå ein solnedgang som er grøn. Du røyker, ser tilfreds ut i lufta, smiler til meg, klør bikkja i den eine enden (eg klør han i den andre) og er ein bauta av faderleg visdom og omsorg. Me visste ikkje då at du ei gong skulle slengje på røret i sinne, og ikkje ta telefonen når eg fortvila prøvde å ringe deg opp att.

2008. Me sit der gata svingar til venstre, der det er ein låg mur me kan site på. Sola er enorm og raud og vert gradvis slukt av hustaka. Me stryk kvarandre i håret og lurar på kva det skal bli av oss her i verda, og om regissøren nokon gong skal bli eit godt menneske. Det er so varmt at det kjennas som ein heit dusj. Når den tredje stjerna dukkar opp på himmelen, gjeng me heim. Me visste då at eg snart skulle reise. Det var vel ein av grunnane til at me sat der.

2008. Du gjeng E 134 vestover mot bygdene som aldri var ein draum for nokon av oss to. Eg står på eit snodekt jorde i ei av bygdene, med inneklede og mobiltelefon. Eg ser opp på Vetterbrøytet, og ringer deg. På eit tidspunkt avtalar me å sjå på den same stjerna i Karlsvogna, og me vert so glade, so glade over at me kjem stadig nærmare kvarandre. Me visste heldigvis ikkje då at du skille bli den fyrste eg tok hardt tak i med den åsikta å slå, for då hadde me nok aldri meir kikka på stjernene saman.

tirsdag 20. april 2010

Om

...du ville vere hjå meg når eg vakna og dele morgonane som er so lange som dei må vere for å få slutt på morgonstivheten som elles er vond heile dagen og so bli med meg opp på ein av dei høgaste fjella og sjå utover byen vår som er full av tonar og musikk og medan me står der gjev eg deg blomar i mange fargar eg likar fargar

søndag 18. april 2010

Om Amarcord

Amarcord er den beste filmen i verda.

Eit år i ein italiensk småby ved havet, på tredvetalet. Full av rusframkallande musikk, fantastiske bilete, latterkrampeframkallande situasjonar, språklege krumspring, genuint eksistensielt og politisk drama, strålande karakterskodespel og ikkje minst fellinesque magi. Med ein tenåringsgut som er kåt, frekk og slampete som tenåringsgutar flest i hovudrolla. Eller er det kan hende den vene La Gradisca, Ta Deg Til Rette, som er den eigentlege hovudrolla? Er det ikkje ho som er lekamsgjeringa av ungdommeleg attrå og uskyld? Og samstundes det fårlege, raudkledd som ho er...vel, drit i det. Eg skal ikkje rote meg inn i kjip filmanalyse nett no. Berre konstatere tre ting:

1. Alle må sjå Amarcord. For fyrste gong eller på nytt att. NO!
2. Eg kjennar meg no mest att i Titta, tenåringsguten, eg då. So for meg er det han som har hovudrolla uansett, sjølv om det er La Gradisca som er på coveret.
3. Filmen er dårleg teksta. Det må gjeras noko med.

Eg gjer difor den humane og misjonerande handlinga å presentere ein av dei beste scenane frå Amarcord, der Titta er so kåt som berre tenårongsgutar kan vere, i stillbilete frå filmen og dialogen omsett til norsk.



Runkar du?

Du veit at St. Luigi grin når du runkar?

Jøssdå, grin i veg. Uansett fortel eg deg ikkje at eg runkar, kvifor skulle eg det, du kjem berre til å seie det til pappa. Kvifor runkar ikkje du?

Korleis kan ein unngå å runke når ein ser tobakkshandlerska med dei muggene når ho seier til deg:
Amerikanske sigarettar?

Eller mattelæraren når ho ser ut som ei løve...herregud!

Meiner du at eg ikkje skal runke når ho ser slik på meg?

Og kva er det du trur me kjem for å sjå på St. Antonio sin dag, når du velsignar dyra?

Sauerumpene?


Jaddå, sjå korleis han kikkar på meg. Men korleis skal eg fortelje han om Ulvinna?

Om den gongen ho ba meg skifte slange på sykkelen hennar...

Eg visste ikkje at ein kyssa slik. Visste De det? Med heile tunga...

Det er eg som stillar spørsmåla – ikkje du! Fortsett!

Og Finn Deg Til Rette...i fjor sommar såg eg at ho gjekk inn på kinoen...for at, det er som om...åh, Finn Deg Til Rette får meg til å dåne! Kona mi skal vere som Finn Deg Til Rette!

Ho var åleine. Ho sat der. Rett foran meg!

Eg bytta plass. Eg bytta plass att.


Eg bytta att!

Og endeleg...

Kva leiter du etter?

Eg følte meg som ein idiot! Eg ville hive meg på sjøen! Men Don Valoso kan ikkje forstå desse tinga...

Men sidan eg måtte seie noko, sa eg at eg hadde runka ei gong, men berre bittelitt. Han tilgav meg straks. Han var fornøgd slik. Han sa at eg måtte be tre Fader Vår, og so sendte han meg vekk.

torsdag 15. april 2010

Om ein blond liten gut

Det er so rart kven ein saknar. Dei fire eg saknar mest i heile verda er det ikkje so rart at eg saknar. Ein av dei er døde, og ikkje blond i det heile, tvert om var han mørkhåra som ein ravn, og ravn var nettopp det me kalla han iblant. Min beste ven nokon gong og den snillaste eg har møtt. Dei tre andre lev, to av dei er ogso brunetter medan den tredje er ein av dei berømte blonde gutane. Det er likevel ikkje han, men ein annan blond gut eg vil skrive om idag, ein av dei det er rart at eg saknar.
Han er den blondaste eg veit om, platina med eit svakt gulskjær, og håret er tjukt og legg seg på ein sivilisert men spennande måte. Me har aldri kommunisert slik kjempegodt, men har nok alltid sett pris på kvarandres eksistens. Eg blei fyrst kjent med han som eit uromoment i lokalsamfunnet, ein av desse irriterande små ungane som er overalt og er heilt umoglege, og traff han att som ein særs motemedviten, ung mann som lett blei flau over meg og ikkje minst storebror sine karnevalske eskapader. Men eg trur (les: eg veit) at han tykte det var særs kjekt ogso. Me har rent nedover ein elv på Voss, ete jordber i parken, spela dimensjonsball og drukke cava saman. Etter den dagen gav han meg ein av dei godaste klemmane eg nokon gong har fått. So gjekk eg, og traff han berre to gonger til, snøgt og rart. Bindeleddet mellom oss to, to små redde gutar på kvar sin planet som kikka litt skeptisk og litt lengtande på kvarandre, var vekk. Eg ser han på den nettsida eg ikkje vil nemne namnet på ofte, og kvar gong vert eg melankolsk. For eg saknar han. Saknar han som ein saknar ein død bror. Sjølv om han ikkje har vore korkje ein bror, ein sjelevenn eller ein elskar. Berre ein av dei rare, blonde små gutane det vandrar ganske mange av i gatene, og som eg treff so vidt på eit hjørne iblant.