Om å reise ut på Det Store Eventyret

Nokon dreg, og nokon blir verande. Eg har ein god ven som, i ei elles lystig telefonsamtale, reagerte slik på at eg sa eg vurderar å ta master i Nederland eller USA:
«Du reiser alltid til plassar langt vekk, du. Og er vekk lengje.»
Kanskje. Denne gongen er det no eg som blir verande. Og eg ventar til du kjem heim igjen. I mellomtida skal eg danse vekk blå dagar, og grå dagar. For: Kjærleiken er han som tek gleda med seg og etterlet seg sorga, men han kjem ogso med sprudlande, festlege cavabobler og rolege, kvardagslege kaffikoppar med hjarte i. Dei tek han ikkje med seg, heller ikkje dei svingande danseskoa eller dei dansande tankane han gav deg.


'Cause not everyone can relate to what you and I appreciate...

So long, old bean, it's been a dream
being with you, I couldn't tell us apart
oh and I know, neither could you

Don't forget me when you float downstreams on a moon beam
So long, old bean.