mandag 8. mars 2010

Om å vere delt i (minst) to

Den klassiske todelinga i vesleg kultur (eller eigentleg ikkje klassisk i ordet si rette tyding, den kom fyrst i barokktida) er mellom kropp og sjel. Kan hende har den, mellom anna, oppstått i det nokon kjente på den sterke motsetninga (til tider) mellom kroppslege ynskje og konseptuell motvilje. Eller melllom alminneleg høflegheit og rå attrå. Til dømes.
Men ignorerar ikkje denne tanka at ogso både kropp og sjel kan vere delt i to kvar for seg, oftast enno meir til gangs? Tiltrekking og avsky samstundes ovanfor kroppsvæsker? Eller at nokon påståast å synge som ein machomann og snakke som ein spurv?
Sjela kan til og med vere delt i mange fleire bitar enn to - alt den eigentleg har lyst til å gjere, for ikkje å snakke om: Å kjenne at hjartet sitt ligg både her og der. Det fører vidare til nok ei splitting, den velkjende at noko kan vere so godt og so vondt på same tid.
Men det er vel eigentleg definisjonen på pirring.

2 kommentarer:

Nattvake sa...

(Sånn sett har eg sansen for egyptarane som delte inn sjela i fleire bitar enn eg klarar å hugse akkurat no)

johnmagnus sa...

(ni bitar)