torsdag 29. oktober 2009

Om filmfestival, særskilt ein særskilt som kallast BIFF

Filmfestival er fint. Det er ei fantastisk kjensle å vite at nett no gjeng det filmar frå alle verdas land, smale og store, stygge og skjønne, sære og sedate, på kinosalane i byen, rettare sagt i kinosalane i to av dei flottaste kulturhusa i Noreg, det futuristiske vidunder Magnus Barfot Kino og smeltedigelen Kulturhuset USF Verftet (som har eit cinematek der dei smalaste filmane synast. Sjølv om det er filmfestival med plass til alt må ein ikkje ta alt for hardt i må vite, det heilt sære bør få ein ørliten sal langt vekk frå bykjerna). Det er enno finare å gå på nokre av desse filmane, gjerne vil ein sjå ALLE (med nokre få unntak), men det kan ein jo ikkje, ein har ikkje tid, ikkje pengar og dessutan er det ein risiko for at inntrykka vil slå kvarandre i hel.
Den store St. Georg på Høyden var sterkt i mot festspillene, av di han meinte folk burde vere kulturbrukerar heile året, og ikkje ufarleggjere det ved å putte det i ein festival. Eg er til ein viss grad samd, men eg er likevel aller mest positiv til festivalkonseptet. Musikkfestivalar vert ei boble der ein gjer seg hen til musikk og samvær, og t.d. filmfestivalar gjer den interessante effekta at ein i mykje høgare grad enn elles kan lage særs spennande inntrykkssalatar.
Årets fyrste BIFF for min del var den norske kortfilmkonkurransen, ein minifestival i seg sjølve, alle bitane i salaten var film særs medviten sitt medium, det spente frå rein høgmodernisme som handla om film (eine halvdelen var so dårleg at eg blei provosert, den andre vittig og intelligent – bra!) til traurig psykologisk realisme – det vil seie, det var ein film med saft i, men eg er forferdeleg lei av denne særs norske måten å forklare alt på med vond fortid. Dessutan tykkjer eg den var særs subversiv i si skildring av gamle hags. Midt i mellom var det ein nydeleg animasjon i svart/kvitt basert på samisk folketru – bra å seie noko vakkert om døden –, ein latterleg dårleg dokumentar om ortodokse graferder (dvel ved din eigen kulturs dødsritual, då maktar du å snakke om døden og ikkje kor rare dei er i Russland), ein herleg Rødhette-versjon med glossy animasjon om kulturkollisjonar og ein vakker, skummel film om to jenter i eit tomt hus der dei møter ein masse spøkelse. Utan at nokon synleg vert redde. Kunstfilmskrekkfilm.
Neste dag står palestinsk film på lerretet, og her er det ikkje snauare enn at me får servert heile konflikta mellom knoll og tott i midtausten frå 1948 til i dag, gjennom auga til ein familie som både oppstend og døyr vekk i løpet av konflikta. Ein særs morosam film, av det beiksvarte slaget. Humoren blei i stor grad skapa av oppattakingar og groteskeri, noko som passa godt til filmen sitt tema: Det ser ikkje ut som om noko nokon gong vert betre her nede. Ingen skarp, farleg opposisjonslatter, men ein desperat latter, den florentinske latteren me treng for å uthalde grusomheten,
Då var det meir håp på måndag av alle dagar, ein dokumentarfilm like hårreisande som gårsdagens spelefilm, om oljesandutvinning i Canada. Det har drøye følgjer, og styresmaktene nektar for dei alle. Heldigvis er dei lokale klare til å sloss. Problemet med slike dokumentarar – veldig enkelt laga, skal truleg gje inntrykk av å syne «røynda» - er nettopp det, eg likar eigentleg betre dokumentarar som er litt meir arty, meir tydeleg filmkunst. Då vert dei for min del meir engasjerande og paradoksalt nok ogso meir retorisk redelege, sidan dei syner at dei er kunst.
Avslutningsvis ein riktig festivalmaraton, eller kan hende ikkje, sidan eg berre såg to filmar på ein dag. Desse var til gjengjeld særs intense båe to og rett etterkvarandre, so eg måtte spurte frå visningsstad til visningsstad. «Dei døde fiskane», årets svartkvittfilm for min del, filmatisering av ein roman av ein av mine yndlingsforfatterar, Boris Vian, kjend for politiske protestsongar som er enkle og greie og surrealistiske romanar som slett ikkje er det. Filmen var basera på ein av dei seistnemnde, eit univers med sin eigne underlege logikk som ein neppe bør freiste å forstå, men berre la seg sugere inn i, og den gav ei særs uggen kjensle. Særskilt den laaange scena der rotter vart spylte i hel var mindre hyggeleg.
Frå surrealistisk grøss til magisk-realistisk hygge, eller kan hende storslått drama er rettare, Torratore (han som lagde Cinema Paradiso) sitt krafttak av ei siciliansk krønike. Det var verkeleg ein film for stort lerret og surround, festivalen sin tour de force. So mange inntrykk, motiv, historiar og tema i ein film! Ei oppleving av dei grandiose, og i motsetnad til sin meir roleg-groteske forgjengar, etterlot han deg med ei ganske god kjensle om at livet er ganske so bra når alt kjem til alt.

Ingen kommentarer: