søndag 11. oktober 2009

Om å sitje på kafe om kvelden og nesten vere heilt åleine

To kveldar denne veka har eg sutte på kafe og nesten vore heilt åleine. Det vil seie, fredag var eg med selskap på kafe, men det var berre oss og baristaen etterkvart, og før det var det ingen andre enn ein som stille drakk sin kaffi og las i ei bok. No er eg på den same kafeen, same barista, og utanom oss er det berre to veninner der ho eine tydelegvis ikkje har det so greitt og samtalar om dette sitt traurige liv med ho andre. Ute er det haust, på fredag var det fredag og fredagssyslar, no er det sundag og folk ladar etter beste evne opp til kvardag vil eg tru, det er slett ikkje kafetid, og då er det veldig kjekt å vere på kafe, det er som å vere heime, berre med nokon folk du laust kjenner og andre folk du slett ikkje kjenner rundt deg, og kaffien er mykje betre enn den du lagar sjølv (dette gjeld rett nok ikkje alle kafear, men i alle fall den eg har rabatt på). Slike kveldar er eg ukvantifiserbart takknemleg for at eg bur i by.

Ingen kommentarer: