tirsdag 2. februar 2010

Om god ost som gjer det leveleg å ete middag i eit absurd teaterstykke

Eg er den einaste i bufellesskapet mitt (eit slikt eit organisert av SiB, Studentsamskipnaden i Bergen) som et middag på kjøkkenet. Stort sett er eg ogso den einaste som lagar meg meir avansert middag enn ferdigpizza, smørbrød, pylse i brød eller kjipas-taco (that is, kjøtdeig steikt med tacokrydder i tortillalefse). Eg veit godt kvifor eg er den einaste: Me klarar nemleg ikkje å snakke so godt saman i fjerdeetasjen vår. Det får meg, og har alltid fått meg, til å tykkje at dei fire menneska eg ikkje samtalar med er idiotar, men eg har nok ein del av skulda sjølv. Det er liksom noko med stemninga: Det er rotete og skittent der ute, me er eigentleg ikkje so interesserte i kvarandre nokon av oss, og som sagt: Det er berre eg som lagar det eg, i min matsnobbeteheit, ville kalla middag. Det er ei veldig merkeleg kjensle, å sitje og ete medan den eine etter den andre av dine sambuarar kjem inn, seier hei etter at de har sett på kvarandre og blitt skuffa over at den andre er der, sitje å ete stille vidare medan din sambuar romsterar litt, for å forsvinne utan eit ord. Det er som om sjølve den eksistensielle einsemda sjølv har vorte menneske (rettare sagt: To menneske) og kome inn i romet.
Dette er faktisk skikkeleg ubehagleg. Eg kan gjere noko med det, men kjem neppe til å gjere det, og eigentleg trur eg det er for seint, dette bufellesskapet er nok dømt til denne skjebnen so lengje me som bur her no bur her. Likevel held eg fram med å ete på kjøkkenet. Eg likar å bruke roma eg har, van som eg er heimafrå med 390 kvadrat, og romet mitt er berre på 16. Maten smakar mykje betre når den nytast i sitt eige rom, måltidet vert meir markert, skilt frå eventuell stress eller keisemd inne på romet mitt (pluss at eg ikkje søler mat i senga, noko eg hadde gjort dersom eg åt der inne. Det er mykje kjekt ein kan ha i senga, men ikkje matrestar). Det fortener det når eg har sopass fine råvarer som det eg hadde i dag.
Ein liten bit ost, av pecorino-arten, dvs. ein mogna saueost frå Italia, helst fjellområda har eg høyrt men det er kan hende berre litt ekstra romanse kring den, den kan ved fyrste blikk forvekslast med parmesan men det er stor skilnad, ikkje minst av di parmesan berre finnest i ein variant, medan pecorino er det utallige rasar av, og det finnest ein butikk i Bergen med godt (og dyrt!) utval, der var eg og kaupte to, den eine tenkte eg skulle nytast i varme rettar, den er for mild og mjuk til det synte det seg, men eg smakte på han medan eg reiv han (noko som var vanskleg sidan han var so mjuk), og du! Den var mild som norsk gulost men full av smak og karakter, dersom du ikkje har visst kva ordet "delikat" tyder før, veit du det etter å ha ete denne. Heldigvis var den so mjuk og voksaktig at mykje av den hekk fast i rivjernet, slik at eg kunne plukke, forsiktig for ikkje å skjere meg og spolere osten med blodsmak, ørlisle bit etter ørvesle bit av og putte den i munnen. Nam.
(dette er forresten ikkje fyrste gongen eg bloggar om ost. Men den osten var eigentleg det stikk motsette av dagens, sterk og valdleg som han var. Fellestrekket deira er den herlege smaken. Og her kom eg på det eg har lese om og hatt førelesing i i dag, nemleg mellomaldarfilosofane sitt syn på venleik, deriblant Thomas Aquinas som meinte at venleiken var mangfaldig, alt kan vere vent på sitt eige premiss so lengje det er i harmoni med sitt vesen, og det vil eg absolutt seie desse særs vene ostane er, og dersom du kan hende har blitt berre litt underhaldt av dette blogg-innlegget, kan eg avslutte med eit sitat frå ein annan mellomaldarfilosof eg las om i dag, han heitte Hugh, og delte inn dei praktiske kunnskapane mennesket har i sju delar, og den seiste er ars theatrum: "the art which provides for and organizes entertainment". Åh, so fint!)

1 kommentar:

Unknown sa...

Ein gong budde eg i eit slikt pinleg bufellesskap. Ute ved NHH, av alle plassar. Eg var omtali som ein kuriositet sidan eg studerte kunsthistorie (og åt med andre ord i senga).